Er tiden ute for sirkus?

Jan Kjetil Smørdal sin intense kamp for  å holde Agora Cirkus på veien gjorde inntrykk på meg. En ting er det nær umulige regnestykket han må få til å gå opp hver sesong. En annen ting er at det tradisjonelle sirkuset med dyr er rett og slett blitt umoderne.

Men det største problemet – det er kidsa. Ungene som ikke lenger letter på et øyebryn når sirkuset kjører forbi. De som er så mett på underholdning at de knapt nok orker å sette på en dvd til. 

Kanskje tiden er over for sirkus? Kanskje det rett og slett er game over?

Jeg husker selv det var ganske magisk ( og skummelt) å være på sirkus da jeg var liten. Har den fascinasjonen forsvunnet? Er det bare min egen generasjon som puser rundt sirkus-nostalgien med serier som Carnevale, som kjenner en optimistisk iling gjennom kroppen når vi ser vognene komme? Jeg intervjuet Lars Saabye Christensen for en tid tilbake. Også han har en sterk fascinasjon for sirkus. Men om det gjelder i teorien, og ikke i praksis vet jeg ikke.

11 kommentarer

Filed under Ingvild Wedaa Tennfjord, Magasinet

11 responses to “Er tiden ute for sirkus?

  1. Sue Nami

    Sirkus tilhører fortiden. Jeg var veldig glad i sirkus da jeg var liten, men nå i dag er det likegyldigheten som slår til når jeg ser reklame for at det er sirkus i byen.

    Jeg tror mange barn i dag er veldig blasserte, og har sett og hørt «alt» fra sine ulike spill og internett, slik at et sirkus som underholningsform ikke vil være interessant nok.

    Men etter å ha lest artikkelen i Dagbladet, bloggen din, og reflektert litt over det selv, så tror jeg at jeg skal ta meg en tur når sirkuset besøker hjembyen min. Det er 23 år siden sist jeg var blant publikum, og kanskje det kan bli et hjertlig gjensyn?🙂

    God natt fra
    Sue Nami

  2. For det er litt trist om det skulle være helt slutt, er det ikke? Men om det er plass til fire store kommersielle aktører i Norge, det er jeg ikke sikker på.

  3. Britt Åse

    Jeg trodde det var slutt, jeg også. Så kom gratisbilletter til Arnardo via jobben til min kjære for noen år siden. Det var like magisk som før. Barna hvinte, jeg hvinte (min kjære knegget stille, det blir det samme).
    Jeg tror man bare skal komme seg inn i teltet og kjenne lukta og høre den dårlige musikken, jeg. Det er så særegent, at det kan egentlig ikke utkonkurreres av dvd-er osv., men det blir det nok – for man må som sagt inn og kjenne lukta.

  4. Jeg er født i 1980, og syntes sirkus var fryktelig lite interessant da jeg var liten… Måtte jo troppe opp da, siden det var ett av de svært få begivenhetene som fant sted på tettstedet. Men kanskje jeg var forut for min tid?! Klovner er forferdelige. Masse dyr som traver rundt. Trapesartister … *gjesp*. Dessuten fikk jeg aldri sukkerspinn, fordi faren min er tannlegge. Nei, sirkus var traurige greier også den gang!😉

    Glad jeg fant bloggen din, forresten. Liker det du skriver (og sier på radioen, bare at det får jeg jo aldri hørt).

  5. Så hyggelig å høre, LaLa! Nå ble jeg glad.
    Du er langt fra den eneste som ikke liker klovner. Men jeg synes en oppvekst uten sukkerspinn likevel tar kaken. Husker jeg gikk i klasse med en som også hadde en mor som var tannlege. I bursdagsselskap fikk vi epler i stedet for snop. Litt tungt da, men jeg antar du er rimelig glad for det i dag. La meg gjette – null hull?
    P.s til høyre finner du linken til kåseriene. De blir lagt ut på nettet etterhvert : )

  6. Du kan forøvrig glede deg til å lese Capote «Summer Crossing». Veldig bra…

  7. Neida, mitt ungdomsopprør besto av å spise så mye slikkeri at tannlegen gikk bananas i munnen på meg i mitt 22. år. *Sukk* Glad jeg bodde utenlands og slapp å si noe til far.
    Siden har jeg imidlertid kunnet glede meg over stabilt gode orale forhold (og hyppig tanntrådbruk).

    Aha, der var kåseriene ja! Så gøy😀.

    Summer’s crossing har ligget på «to read»-lista siden sommeren 2007! Føler liksom at jeg må vente til juli med å lese den. Men den er jo ganske tynn…

  8. Ha ha! Best å holde det for seg selv.
    Selv om jeg er veldig glad i å lese, har jeg helt klart en forkjærlighet for tynne bøker. Svære mursteiner gjør meg alltid litt motløs, med mindre jeg ligger på en strand og har ferie.

  9. Fikk forresten sukkerspinn én gang. Da foreldrene våre foreslo Liseberg som sommerferiedestinasjon. Etter rask konferering i gangen, kom lillebroren min og jeg tilbake til middagsbordet og erklærte at vi aller nådigst gikk med på det – på én betingelse: At vi skulle få sukkerspinn.

    Det er jo bare tragisk.

  10. God forhandlingsteknikk! Men er det ikke sånn at barn helst vil ha det de ikke kan få (gjelder vel de fleste voksne også). Jeg husker at min far en stund vurderte å få meg til å øve på fiolinen ved å nekte meg tilgang. Den strategien var kortvarig og ikke særlig effektiv.

  11. Haha!
    Jeg kan trøste deg med at pisk- og gullerotmetoden heller ikke funket på fiolinøvingen.
    Konklusjon: INGENTING funker for å få barn til å øve på fiolin. (Inspirasjonen her i gården kom først da jeg ble 14 og ble forelska i en som var jævlig god å spille cello :O.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s