Tennfjords intervjuskole: penn vs tape

Synes du opptaker bare skaper merarbeid? Er du speedy gonzales med skriveblokken, og synes blikkontakt er overvurdert? Jeg vil gjerne høre andres erfaringer!

51 kommentarer

Filed under Uncategorized

51 responses to “Tennfjords intervjuskole: penn vs tape

  1. Bruker utelukkende båndopptager når jeg gjør portrettintervju. Zoom H2 gir gull lyd og god samtale. Dessuten får du med særegne vendinger og måter å ordlegge seg på. Samtidig som jeg faktisk får mange aha-opplevelser når jeg kommer hjem (var det DET han mente!)

    Ang. å skrive ut: Begynner å bli så rask på touch-en at jeg kan skrive ut intervjuet i sanntid. Det gjør jo hele greia enklere.

  2. Ingvild, så bra! «Pimp my blog»-kampanjen viser resultater. Det fungerer med slike korte og kjappe snutter. Er det denne Asono’en du har? http://www.amobil.no/artikler/over_og_ut_for_norske_asono/45250

    Dersom du har iPhone, så kan du eksempelvis bruke app’en iTalk til opptak.

  3. Bente: jeg har en rosa telefon med diamanter. Iphone er noe jeg med mitt teknologi-nivå antagelig får i 2016 : ) Men når jeg får det, er det jeg og iTalk all the way!!

  4. Cbjoerke: ja, sant? Det er ofte annerledes å høre intervjuet i ettertid. Du har helt rett i det. Man plukker ofte opp nye poeng.

  5. Ingvill Bryn Rambøl

    Så flott med fagblogg, da kjære kollega og navnesøster. Og jeg er helt enig med deg. Diktafon er et must på alle lengre intervjuer. Med touch og masse skrivefeil skriver jeg også ut så godt som i sanntid, og da får jeg bearbeidet stoffet samtidig. Jeg bruker nesten ikke papir mer – har hatt samme blokken siden oktober!

  6. Hei Ingvill! Jeg bruker fremdeles en del blokker. Synes jeg tenker bedre når jeg kan skrive samtidig : )

  7. Roy Sunde

    Det var en gledens dag den dagen jeg oppdaget at jeg skrev fort nok til å bruke laptoppen direkte i intervjusituasjonen.

  8. Oj! Men – hvordan gjør du det? Flipper du opp laptopen under intervjuet?

  9. Å snakke med en fyr som sitter bak en laptop og hamrer løs på tastaturet… Jeg hadde nok ikke filosofert rundt livet, døden, troen og drømmene da.

    Men til saksintervju: Sikkert fint!

  10. Sikkert et godt poeng med blikkontakt. Men hvor gjør du av henda der du sitter og lytter? Og en annen ting: Båndspiller kan lettere gjøre deg til fange av det språket og de formuleringene som intervjuobjektet bruker, såkalt kildesmitte. Har du noe middel mot det?

  11. Hm, Geir Ole. Det var et godt spørsmål. Jeg har ikke tenkt på det engang. Er det et problem? Om du blir smittet? Sitter akkurat og skriver ut et intervju med en veldig ung person. Og det kan du jo lese, at hun formulerer seg ungt. Men jeg tenker at det bare gjør intervjuet tydeligere.

  12. Det er nok et større problem i saksintervjuer. Eller hvis man føler seg litt underlegen den man intervjuer. Da kan tåkete muntlig språk snike seg inn via båndspilleren.

  13. Ja, akkurat. Å føle seg underlegen er roten til mange dritt-intervjuer. Har skrevet om det i intervjuskolen del 2. Ligger lenger nede på siden.

  14. Søteste lærerinnen jeg har sett på en blogg før ihvertfall:-)
    Nå har du virkelig avansert, video og greier! Jeg tror du trygt kan si at du er inne med kidsa nå, ass!

    Ja til opptaker, som fotograf er det deilig å ha en å dele blikkene til intervjuobjektet med:-)
    Jeg har vært på ett intervju i mitt liv der journalisten skrev rett på laptop, og det er noe av det rareste jeg har vært med på! Null kontakt med intervjuobjektet…

  15. Egentlig burde vi hørt mye mer fra fotografene! For dere sere ser jo mange journalister. Og jeg møter jo strengt tatt bare… meg selv. Hva er dine beste triks, Jeanette?

  16. Carina Alice Bredesen

    Litt kjedelig innlegg, men er jo greit å høre om når folk er enig med deg også, vel? For jeg er enig!

    Båndopptak er ypperlig for å få kontakt med personen du intervjuer, men sabla drittkjedelig å skrive ut i ettertid. Men jeg bruker mye blokk fortsatt, fordi jeg gjør mye korte intervjuer og da funker det bra. Dessuten er det veldig deilig å ha notert, fordi jeg husker MYE bedre av det. Kan skrive ut en sak nesten uten å titte på blokka, faktisk (og ja, jeg sjekker at jeg siterer riktig etterpå), og da får jeg så god flyt i teksten.

    Liker bloggen din kjempegodt, og er en ny leser (etter anbefaling fra Lars Molteberg Glomnes på twitter)🙂

  17. Så hyggelig, Carina! Jeg er enig i at det er sabla kjedelig. Har blitt litt mer disiplinært med årene, så nå gjør jeg det bare. Betydelig kjappere enn før. Da var det kaffe…skrive…kaffe…skrive…facebook. Ingen god ide.

  18. Ja jeg har jo sett en del journalister i aksjon i løpet av mitt liv:-)
    De beste journalistene legger av seg «intervjuer-maska» og snakker med intervjuobjektet istedenfor. Dessuten syns jeg det er viktig at journalisten styrer samtalen. Noen ganger tar et intervju dobbelt så lang tid som det burde, fordi journalisten ikke «tør» å sette en stopper for lange, kjedelige utredninger om noe som ikke er interessant.

  19. Godt poeng, Jeanette! Jeg liker journalister med en plan!

  20. Plan schman. Har mer tro på å lytte for å finne ut hvor landet ligger, enn at samtalen på død og liv må gå den veien du hadde tenkt på forhånd.

    Kom på et tips: Stillhet. Våg å la den henge litt. Det kan det komme gode assosiasjoner av.

  21. Hørt, hørt! Enig i det du sier om stillhet. Det jeg mener med plan, er at jeg synes det er viktig å vite hvor du vil med samtalen. Jeg bruker alltid et tankekart for å hjelpe meg tilbake på sporet. Men når den så er laget, er det fint å legge den bort. Nettopp for å åpne opp for det du ikke hadde regnet med. Var det ikke Peer Aabel som sa det? Lag et manus? Så kan du glemme det etterpå?

  22. JJ

    Et spørsmål fra en ikke jjournalist. Vil det ikke være mer skummelt for den itervjuede når siansen blir tatt opp? I forhold til at man blir litt mer resignert og holder tilbake?

    Stillheten er Harry Holes beste våpen har jeg hørt! Jepp jeg er ikke fagmann!

  23. Ingvild: Hvordan ser et slikt tankekart ut?

    En annen ting er hvordan man lytter. Jeg har utviklet et blabla-filter, som gjør at jeg kan sitte og nikke og si «mm» mens tankene mine jobber med et nytt spørsmål eller vurderer hvor vi burde bevege oss nå. Det filteret slår inn hvis jeg merker at det er tomme ord eller momenter jeg neppe kommer til å bruke i saken. Men med en gang et triggerord eller -historie dukker opp, kobler hjernen seg på virkeligheten igjen.

    Da pleier jeg å notere tidspunktet for kjedelig historie, slik at jeg ikke skriver den ut etterpå. Jeg bare skriver et ord eller en setning for å huske hva det handlet om, slik at jeg kan gå tilbake og hente den fram hvis jeg plutselig skulle få bruk for den.

  24. JJ: Heller motsatt. Den som snakker føler seg trygg på at du vil sitere korrekt. Blir det disputt kan man gå tilbake til lydfilen og finne ut hvem som har rett.

  25. Kjerstin

    Jeg prøver å være litt bevisst på når jeg skal bruke opptakeren. Jeg bruker den hvis jeg skal intervjue på engelsk, hvis jeg skal snakke om noe veldig teknisk jeg ikke har god greie på, eller hvis jeg intervjuer flere på en gang. Men har alltid med blokk også, så jeg har et sted å gjøre av hendene (veldig viktig), har mulighet til å notere andre ting, og kan late som jeg noterer mens jeg egentlig tenker ut nye spørsmål. Når jeg bare bruker blokk, merker jeg ofte at jeg strukturerer intervjuet bedre, og det blir lettere å skrive etterpå. Med opptaker blir det fort mye mer redigering senere fordi samtalen er mer springende, jeg lar det flyte ut mer fordi jeg tenker at det ikke er nødvendig å økonomisere med ordene – jeg har jo alt på bånd. Intervjuene blir ikke bedre av det, men tilgjengjeld får jeg detaljene riktig.

    Opptakeren har forresten lært meg at ett av mine favorittspørsmål er: ”Kan du si litt mer om det?”

  26. woiwoi

    Jeg synes det er lettere å spore det som er spennende når jeg slipper å notere. Da kan jeg følge, åpne, lukke. lytte og observere. Bruker kun blokka til å huske ting jeg så, eller som falt meg inn underveis.

    Har brukt video noen ganger også – gir en meropplevelse som kan styrke fortellingen. Men alt til sin tid – video på mobilkamera er f.eks ganske anonymt.

  27. Signe Myklebust

    nokre tankar frå ei som ikkje skriv sjølv: eit sjølvagt argument for opptak er rett sitering. mange (eg sjølv inkludert) har opplevd å bli sure når ein oppdagar at ein er feilsitert. og imponert når ein kjenner seg igjen!

    eit anna argument, som eg ikkje veit om er for eller imot, er erfaringa av at journalisten ofte «strammar opp språket» mitt, det er betre formulert og meir konsist på trykk enn kva eg uttrykte. og det veit eg ikkje om ein treng opptak for å få til?

    kor avgjerande det er med ansiktskontakt, eg veit ikkje??? men truleg ganske viktig.
    ein journalist fortalte meg at han skriv rett inn på laptop når han gjer intervju… ein praksis som begynte ein gong han gløymte opptakar. det høyres ikkje optimalt ut i forhold til kommunikasjon, men han meinte at det fungerer bra!

  28. cbjoerke: jeg kan godt vise et sånt tankekart i en annen del av intervjuskolen.
    Åh – jeg er så glad for alle innleggene! Spennende å lese om hvordan dere gjør det, og hva dere synes er viktig. Yeeha!!

  29. woiwoi

    Hadde bare lyst til å si at jeg er enig i at det er drittjobb å skrive ut alt. Men min erfaring er at det skjer så utrolig mye i den skriveprosessen – jeg får det under huden, jeg ser mye nytt, hører mye og alt kommer tilbake – at når jeg er ferdig så er det veldig mye lettere å redigere og bygge/vinkle saken slik jeg vil ha den – jeg blir liksom en del av intervjuet igjen. Det tar mindre tid i etterarbeidet – men er noe dritt å skrive ut noen ganger og spesielt når en er så dårlig på touch som meg. Men det går det vel an å lære seg – selv om jeg vel burde kunne det nå.

    Gleder meg til tastaturet også kan droppes – så jeg bare kan tenke intervjuet. Det blir kult.

  30. Woiwoi: akkurat det du sier om å bli en del av intervjuet igjen, er et viktig poeng. Hva gjør dere for å få følelsen av å være en del av intervjuet i selve skrivingen? For jeg regner med at alle har kjent på følelsen av å stå foran en vegg av usorterte ord, uten hode og hale, som ikke sier noe som helst. Fælt!

  31. På større intervjuer bruker jeg alltid begge deler. Jeg tar ikke mål av meg å skrive ordrette sitater, bare innholdet i det de sier. Derfor blir jeg ikke sittende å skrive så mye mens de snakker.

    Jeg begynner alltid å skrive ut intervjuet uten å se på verken notater eller høre på teipen, prøver å gå på en magefølelse av hva jeg synes er det mest spennende, hva som bør bli åpningen og knaggen i intervjuet. Skriver så resten av intervjuet ut ved å se på notatene. Så hører jeg teipen mens jeg leser gjennom artikkelen jeg har skrevet, og bruker lyden til å få sitatene ordrette og fikse faktafeil, eventuelt få litt mer situasjonsstemning inn i teksten (selv om jeg synes mange portrettintervjuere overdriver dette).

  32. Gøy blogg, Ingvild.

    Jeg har (hadde, lenge siden siste portrett nå) det litt som Åsmund over meg, jeg har samtalen veldig i kroppen like etterpå, og klarer faktisk å skrive ut store deler av samtalen nesten ordrett uten notater. Derfor liker jeg å gå rett i skriveprosess etter samtalen.

    Denne råteksten må deretter modne, og etter noen dager tyr jeg gjerne til opptaket. Jeg har ofte hatt en notatblokk, men da for å notere tilleggsobservasjoner og ideer som popper i løpet av samtalen. Jeg kjenner igjen dette med blikk vs notatblokk-dilemmaet. Jeg har testet ut å skrible mens jeg ser på intervjuobjektet, noe som bidrar til at min håpløse håndskrift blir enda verre, til tider helt umulig å tolke selv for opphavsmannen.

  33. En annen ting er dette med selve blikkontakten – hvor viktig er den egentlig? Selvsagt skal man ikke sitte med nesa i notatblokka uten å se på intervjuobjektet. Men det motsatte synes jeg også blir feil. Jeg blir temmelig sliten av at folk stirrer på meg nonstop, og regner med at en del andre også har det sånn. Da er notatblokka grei å ha som rekvisitt som man kan kaste et blikk på innimellom.

  34. Hei Anders! Kjenner veldig igjen det at teksten må modne. Jeg sammenligner det ofte med brødbaking (shit, nå er jeg blitt husmor). Teksten må knas og så hvile, knas og så hvile igjen. Åsmund – jeg tror blikkontakten er alfa omega. Jeg prøver ikke å stirre folk i senk, men de må kjenne mitt nærvær gjennom hele samtalen. Men hvis du, som du skriver, kjenner samtalen i kroppen etter intervjuet, så tyder vel det på at du har vært veldig tilstede, eller hur?

  35. Jeg prøver å være fullt tilstede uten at det skal føles knugende for vedkommende. Det er en balanse der, hvor man prøver å finne den rette intensiteten.

  36. Men Åsmund – tok det tid for deg å komme dit at du ikke lenger sikter på å sitere helt ordrett? Jeg forestiller meg at det krever litt erfaring å selvtillit å komme dit? Eller tar jeg feil?

  37. OG selvtillit… Jeez… Litt og å feil fremdeles.

  38. Jeg skriver ikke fort/fint nok til å notere helt ordrett, men får med meg innholdet. Og med lydopptaket i bakhånd er det ikke så viktig heller.

    Leste et sted på nettet (husker ikke hvor) en fyr som mente at man bare bør bruke intervjuobjektets sitat dersom han/hun sier det bedre enn du kunne gjort selv. Jeg synes det er litt ekstremt, for i mange portrettintervjuer er jo selve måten vedkommende snakker på, viktig. (F.eks Geelmuydens klassiske Gro-intervju.) Men det er noe i den tankegangen jeg liker.

    Jeg har ikke så mye rutine på portretter og lignende, men hører som regel med en gang intervjuobjektet har sagt noe, om jeg kommer til å bruke det som direkte sitat i teksten, eller som råstoff til artikkelen. Om replikken skinner eller ikke. Det går mest på magefølelse. Er det et gullsitat, skriver jeg det i «hermetegn» i notatene, for å være obs på å sjekke den helt nøyaktige ordlyden når jeg kommer dit i avspillingen etterpå.

  39. KariS

    En ting jeg har lært av å lytte til meg selv på diktafon, er å holde kjeft. Å ikke avbryte stillheten mens intervjuobjektet tenker, nøler, leter.

  40. Stillhet er gull. Jeg øver meg på det samme. Må innrømme at jeg ikke er heeeelt i mål…

  41. Det å være stille er vanskelig å få til, for vi er sterkt preget av andre sosiale siuasjoner hvor vi er livredde for at det skal bli litt stilt. I dagliglivet sier vi ja, javel, okei, he-he, mmmm, vi stiller doble og triple spørsmål, foreslår svar og så videre, og vi klarer ikke helt å legge dette av oss når vi intervjuer – fordi intervjusituasjonen ligger så tett opptil den sosiale samtalen. Men stillhet er gull, som IWT skriver.

  42. KariS

    Jeg biter tennene sammen og krøller tærne i skoa. Da klarer jeg noen sekunder ekstra.

  43. Ha ha! Jeg skal prøve krølle-trikset neste uke : )

  44. Ingvill Bryn Rambøl

    Torsdag klarte jeg å glemme diktafonen hjemme (sånn går det når man skal være fotograf selv – grenser for hvor mange tekniske duppeditter man skal klare å ta meg seg.) Men altså, da jeg kom hjem skjønte jeg hvorfor jeg sluttet med det derre notatblokk-greiene: makan til uforståelige kråketær! Skrev ut med en gang og tok det meste på hukommelsen, så jeg kom da i mål denne gangen også…

  45. Du har gode poenger. Mine intervjuer er for det meste med teknologer og bedriftsledere, der poenget er å intervjue dem om bakgrunnen for nye produkter eller bedriftens veivalg og strategier. Noen av intervjuene foregår ikke 1:1, men med grupper av journalister.

    Jeg bruker opptak så langt det lar seg gjøre, men supplerer i lange intervjuer (og telefonintervjuer) gjerne med blokk og penn. Det siste gjør det også lettere å redigere i intervjuet etterpå (jeg noterer gjerne emnene og stikkord, samt hovedpoenger, ikke «alt» de sier).

    Til det siste: redigering: Jeg har et par år brukt et hjelpemiddel på min Mac som er en stor hjelp, både for oversiktens skyld, og ikke minst for å koble lydopptak med tekst:

    http://www.bartastechnologies.com/products/transcriva/

    Lignende programmer finnes sikkert på Windows.

  46. Hei Tennfjord og takk for sist. Bruker mye diktafon selv, ikke bare på lange intervjuer, men også korte. Det finnes diktafoner hvor man kan koble til en ledning hvor det er en knapp i enden. Når personen sier noe interessant som man vil merke seg, så trykker man på knappen og vips så legges det inn et bokmerke i opptaket. Når man så skal lytte gjennom, så kan man raskt hopp til bokmerket og spole litt bakover derfra. Da finner man raskt frem setningen man bet seg merke i. Alternativt er å ha en stoppeklokke og merke seg tidspunktet på en blokk. Har dessuten kjøpt en minimikrofon fra Sony som tar opp i to retninger. Glimrende på pressekonferanser hvor folk sitter på lang rekke bak et bord/podiet. Da tar man opp i alle retninger ved bordet, men ikke bakover der summende journalister sitter.

  47. Oliver! Takk for oppdatering på hva som faktisk finnes av sånne duppeditter. Jeg vil ha minimic med to retnings-opptak!

  48. Liz Buer

    Hei Ingvild og andre kolleger.
    Morsom debatt!
    Hukommelsen er den beste tape. Å være tilstede i intervjuet er å lytte, se, ha kontakt, notere, tenke ut neste spørsmål samtidig som man hører på forrige svar. Det er dritslitsom multitasking. Men jeg husker mye bedre enn om jeg har med opptaker.
    Det er mulig man får bedre kontakt med en opptaker, men jeg har ikke tenkt at det er en problemstilling. Synes de fleste slapper godt av hvis man passer på å se opp med jevne mellomrom og ellers har et normalt kroppsspråk. Opptaker bruker jeg bare som backup hvis intervjuet er vanskelig på en eller annen måte. Jeg synes utskrivingen bare blir rot med opptaker. I et portrettintervju skal man jo fange essensen i et annet menneske. Med lange og trettende utskrifter blir det vanskeligere å skille skitt og kanel. Mens det gode noterte sitatet står der og skinner for seg selv. Men det gjelder å gå gjennom notatene rett etterpå, mens husken er god, streke under, notere mer og utfylle. Også, når man skriver ut, gjelder det å få stemmen til den intervjuede til å leve igjen i teksten. Sånn er det her i gården. Hver enkelt må vel finne ut hva som funker best?

  49. Jeg tror du har rett i det at husken blir bedre uten opptaker. Da kan du ikke tillate deg selv å slappe av i like stor grad.

  50. Tilbaketråkk: Mest pop i 2010 | Tennfjord’s Blog

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s