Tennfjords intervjuskole: fornuft vs følelser

Er det for mye følelser i avisenes helgeutgaver? Hadde alt vært bedre om vi gikk tilbake til opplysningsfjernsyn og den sobre debatten? Jeg vet Norge ikke er kjent for å utvikle for mange store tenkere. Jeg skjønner også at både Frankrike og Tyskland har en mer intellektuell presse enn den vi finner her. Men følelser er undervurdert! Og i min jobb som intervjuer, er det først og fremst følelser jeg skal forstå og behandle. Kanskje tar jeg feil. Kanskje får jeg hele forskerstanden på nakken. Hva synes du?

30 kommentarer

Filed under Uncategorized

30 responses to “Tennfjords intervjuskole: fornuft vs følelser

  1. Ja, det er for mye følelser. Egentlig liker jeg den tyske, überseriøse fullformatsavisen, med masse tekst og tørr informasjon. Jeg syns egentlig at det ofte blir for mye bilder og for mye følelser, og for lite som bringer reell forståelse av verden til bordet.
    Men når vesentlige følelser blir formidlet godt, så er det ikke noe som er bedre enn det! Da bringer det engasjement inn i temaene, og den kan være smittende.
    Ja takk begge deler – både følelser, men ikke på bekostning av det intellektuelle (for det blir fort litt Siv Jensen-aktig, blir det ikke?)

  2. Guildenstern

    Det korte svaret? «Ja, nok følelser».

    Det lengre er litt mer komplisert.

    Personlig kan jeg styre meg i den reneste brekksladden for søndagsbilaget til Dagbladet. Det er vanskelig å sette fingeren presist på hva som gjør at det ikke fungerer, men i mangel av noe bedre lander den på «overfladisk føleri for føleriets skyld». Intervjuene, historiene og sakene mangler _dybde_. På sett og vis kan det virke som om man redaksjonelt sett har tenkt at «hey, livsstil og søte/vonde/alternative/whatnot historier er visst trendy, let’s go with that» uten å helt vite hva dette innebærer i praksis.

    Noe som er så til de grader forbausende tatt i betraktning av at samme avis helg ut og helg inn produserer Magasinet. Det er mer enn nok følelser i Magasinet også, men de formidles med ovennevnte dydbe. Man _tror_ på historiene som formidles, man blir rørt og glad og trist av skjebnene som tegnes opp. Historiene, og sånn sett følelsene, har rett og slett integritet. De føles ekte.

  3. Og det, Guildenstern, er sinnsykt vanskelig. Å formidle følelser uten av det bikker over. Jeg har en eneste gang (siden ungdomsskolen) skrevet noe jeg selv ble rørt til tårer over. Og jeg kan si deg en ting: det var rubbish! Reneste vås! Den eneste jeg kjenner som klarer å skrive om de virkelig store følelsene er Bernt Jacob Oksnes. Hadde jeg skrevet hans historier, hadde det blitt sentimentalt kliss. Men han balanserer nyyydelig.

  4. Et lite, ekkelt testspørsmål til deg Jo: hvor ofte leser du faktisk de tyske, überseriøse fullformatsavisene?

  5. Stein

    Tja… Nå lever vel de fleste menneskene i spenningsfeltet som oppstår i det følelser og fornuft møtes. F.eks. utroskap: Å være utro gang på gang på gang er å gi etter for følelser. Aldri å være utro er å gi etter for fornuften. Og så lever de fleste av oss et sted mellom.

    Å snakke om følelser er enkelt. Å snakke fornuft er enkelt. Det er vel først når man blir utfordret følelsesmessig på fornuft og vice versa det blir virkelig interessant og man opplever spenningen og «det indre jeg» av intervjuobjektet(?)

  6. Andreas

    Du spør innledningsvis (i teksten..) om det er for mye følelser i avisenes helgeutgaver. Mitt svar er nei, med ett forbehold: Det må ikke bli overdrevet. Følelser kombinert med dybde bør vel være målet.

    En annen ting: Vil ikke portrettsjangeren fremstå som meningsløs dersom det ikke skulle være rom for følelser? Überseriøse portrettintervjuer/samtaler, er jo dørgende kjedelig å lese.

  7. Jeg vet ikke, Andreas! For hvis du spør folk, så vil de jo aller helst lese saksintervjuer av typen spørsmål/svar. Det finnes ikke en kjeft som sier de vil ha mer følelser og mindre utenriks og debatt. Likevel handler folk annerledes. Det er et sprik her. Et stort sprik. Jeg skjønner bare ikke hvorfor følelser har så lav status. Må det være idiotisk bare fordi det ikke er opplysnings-tv?

  8. Andreas

    Men dette handler vel først og fremst, som du sier, om status. Hvem vil ikke fremstå som opplyst og utenrikspolitisk interessert? Det er vel et generelt samfunnstrekk, at folk vil fremstille seg i et bedre lys enn det nødvendigvis er grunnlag for.

    Hva vil skje dersom man går over til opplysnings-tv og überintellektuelt lesestoff i avisene? Er ikke sikker på om opplagspila vil peke så mye mer oppover av den grunn.

  9. Andreas! My man! Og hva er status? Følelser. Reinspikka følelser.

  10. Guildenstern

    Ingvild:

    Selvfølgelig er det vanskelig.🙂

    Og det var for så vidt ikke meningen å gå i strupen på Dagbladet som sådan, men de to bilagene er såpass representative for ytterpunktene på følelsesskalaen, om du vil.

    Jeg sier ikke at jeg hver gang trenger å sitte igjen som en utgrått gymsokk etter å ha lest et helgebilag, og forventer heller ikke Oksnes-nivå særlig ofte. Men jeg vil røres ved, sant? Og det kan godt skje ved at man klarer å formidle en god historie med såpass dybde og autentisitet at den vekker følelser, men det kan vel så gjerne være en tørr og seriøs tysker som får legghårene mine til å anlegge følelsesmessig permanent rent intervjuteknisk.

    Jeg vet ikke, jeg. «For mye følelser?» føler (heh) jeg blir et litt sånn «hur bredt har Ni hoppat?»-spørsmål.

  11. Utgått gymsokk, ha ha. Jeg vet ikke hvor du jobber, men jeg håper du skriver! I love! Utgått gymsokk… Kan hende jeg stjeler det.

  12. Jeg leser ikke noe særlig tysk, så det blir lite. Men tyskerne leser dem! (så for å være ekkel tilbake: hvor mange tror du leser dem, sammenlignet med VG + Dagbladet til sammen?!)
    Og jeg har bladd igjennom Frankfurter Allgemeine og Berliner Zeitung, og tatt debatten med min tyske eks, hvor jeg inntok et pro-tabloid standpunkt. Men jeg tapte… Hun hadde for gode argumenter…
    Og jeg leste gjennom International Herald Tribune på flyet i dag. Og det jeg likte var at det var så gjennomført ordentlig! Jeg kom til og med gjennom selv om jeg var dødstrøtt – fordi mange av artiklene appelerte til meg. Ok, litt tørt utseende. Men den lange artikkelen om langtidsarbeidsledige i USA rommet fakta, refleksjon, den ga meg et godt innblikk i menneskers skjebner, og den skuet også fremover – det var også rom for følelser der, på tross av at artikkelen absolutt kan sies å være überseriøs! Så jo, følelser, men ikke for mye viss-vass-føleri… Skikkelige følelser, da blir det bra!

    Jeg syns at sånn som Frode Grytten skriver om livet i sine reportasjer og bøker, gjør at jeg identifiserer meg og at det vekker følelser i meg – mens at «kjendiser er mennesker de og», det har jeg lest så mange ganger, at jeg nok ikke leser den saken. Frode Grytten er verken opplysnings-tv eller dørgende kjedelig.

    Heller mer «Norge i dag» enn «Pia Tjelta i dag»… Vesentlighetskriteriet er undervurdert… Kanskje for mye «vISA», mens det burde være mer «Visa»?

  13. Jo mer selvutleverende følelser et rutinert intervjuobjekt byr på, jo mer skeptisk blir jeg til det vedkommende sier. På seg selv kjenner man andre; jeg verner om mine innerste tanker, og dersom jeg hadde vært en offentlig person, ville jeg selvsagt vært enda mer varsom. Et rutinert mediefjes (som jo er gjengangere i portrettintervjuer) klarer nok å levere omtrent så mye følelser som han vet er forventet i settingen, uten at det trenger å ligge så mye i det han sier. Det er nok å høres ærlig og utleverende ut, det er ikke nødvendig å være det. Og jeg tror drevne lesere også skjønner dette spillet.

    Det jeg har fått absolutt nok av, er når journalistens ønske om å røre leseren til tårer er så sterkt at han like gjerne kunne ha skrevet «Grin! Grin! Grin!» i stedet for saken i seg selv. Som regel skjer det ved bruk av korte setninger. Ved hjelp av show. Not tell. Som skal si så mye. Om intervjuobjektet. Og ikke minst om journalistens finstemte sanseapparat, som klarer å fange hele bredden i en annens person vesen etter bare to timer.

    Ære være den som klarer å skrive godt om sterke følelser. Det er så mange grøfter å falle i. Osnes i Dagbladet er en hedersmann i så måte, ja. Var det ikke han som hadde en sak for noen år siden om jenterommene som sto igjen etter jenter som var blitt drept? Ufattelig bra (husker ikke hvem som fotograferte).

  14. Jeg husker også den saken, Åsmund! Veldig bra. Men nå snakker vi bare om de sentimentale følelsene. Hva med den dårlige stemningen? Ubehaget? Misforståelsene? Både Simen Tveitereid i DN og Hallgeir Opedal i Magasinet er spesielt flinke til å kunne harselere med seg selv, for å få fram objektet.

  15. Mitt hovedpoeng er ikke at jeg vil ha mer kliss i spaltene. Jeg mener bare at strengt hierarkiske strukturer, kjølige forskermiljø, og timelange ressonementer, også er følelser. Status, måten vi plasserer oss på i forhold til hverandre, behovet for å heve seg over det mange vil ha, er følelser.

  16. Det var journalist Lillian Vambheim (nå leder i Magasinet) og fotograf Lars Eivind Bones som laget reportasjen fra barnerommene til drapsofre.

    Les den her:

    http://files.me.com/tep/9lm0qw

    (Stoffet er Dagbladets eiendom osv. osv.)

  17. Åsmund

    Ubehag, misforståelser og dårlig stemning som oppstår i intervjusituasjonen kan passe i den ferdige artikkelen, så lenge det er der av en hensikt. Ganske ofte føler jeg at det er et stort innslag av selvopptatthet og overdrivelser fra journalistens side i disse skildringene: «Hør hvor utrolig rart/morsomt/pinlig det ble da jeg møtte kjendis X.»

  18. Må bare kryssreferere til Skavlans innlegg lenger nede på bloggen: målet er ikke at journalisten skal synes. Hvis intervjuet blir «meg og Pia Tjelta på Theatercafeen lissom» har det bikket litt…

  19. Anka

    Kan jeg si noe om portrettbilder i denne settingen? For jeg tror du er inne på noe med følelsesdebatten også når det gjelder portrettet som bilde, og bilder diskuteres altfor sjelden i en slik sammenheng av skrivende journalister.
    Et bilde skal alltid romme- og vekke følelser. Men hvorfor skal følelsesregisteret i bilder være så mye snevrere enn i teksten? Altfor ofte skal den som portretteres smile utadvendt. (For at objektet skal kunne vise seg fra sin beste side) Og holdningen er ofte at direkte blikk som fanger oppmerksomheten appelerer raskere til leserens sosiale antenner- her er det et menneske som henvender seg til «meg». Men sier slike portretter så mye om personen på bildet? Undervurderes ikke leserens tja, intellekt, dersom utgangspunktet er at det kun er smil og blunk som appelerer til henne? Er «mørke» og introverte følelser mindre attraktive? I mine øyne legger Colgate-smilet og det direkte blikket lokk på de andre, og tidvis mer interessante følelsene personen måtte romme, som feks ambivalsens. Hva jeg vil frem til er vel at fotografens valg av klisjeen- det blide åsynet, gjerne heiet frem av journalist/desk, er for tamt. Hvor mye mer spennende er det ikke dersom du kan dvele, og finne flere lag i portrettet? Mulig dette også fordrer en rasjonell tilnærming til bildet? Slik sett er det mer spennende å se på Oddleiv Apneseths lekne portretter:
    http://www.journalisten.no/node/26189

    enn dette:
    http://www.dagbladet.no/2009/08/17/magasinet/portrettet/inga_marte_thorkildsen/7688329/

    (fint bilde, men sier vel ikke så mye om følelsene rundt spontanaborten hun snakker om i intervjuet)

    Når det gjelder bilder, som tekst, kommer vi ikke unna følelser, men jeg skulle ønske det var litt mer tanke rundt hvilke av disse vi spiller på.

  20. Oj oj oj, dette er interessant!! Jeg hadde ikke tenkt på det før du skrev det, Anka, men det er jo faktisk sånn at det smilende/vakre mennesket er nesten alltid det som kommer på trykk. Opplever du som fotograf en økende aksept for at intervjuobjektet må tilpasses bladet eller avisens profil eller design?

  21. Spennende diskusjon!
    Som fotograf i damebladverden opplever jeg at trendene skifter ganske ofte.
    Når jeg fotograferte for Det nye for 5 år siden var det mennesker som gråt på graven, psykisk syke med hodet i hendene alene i en sofa (og selvsagt naturlig lys inn fra vinduet) og mer reportasjebilder. Med reportasjebilder mener jeg bilder der ting skjer, folk fryst i sitt naturlige miljø, enten på jobb, hjemme eller i en situasjon som er linket til saken.

    Idag er situasjonen denne: Alt skal være være «lyst og lett», alt skal være i knalle farger, alle skal smile pent og se i kamera. Uansett sak. For uansett hvilken historie som fortelles («hun ble voldtatt», «hun overlevde alvorlig kreftsykdom») så er fokuset på ETTERPÅ, og da skal slutten alltid være lykkelig.

    På portrettsiden er det samme sak, intervjuet kan godt handle om følelser og vanskelige ting, men de eneste følelsene som skal vises på bildene er glede. Hvorfor?

  22. Jeg lurer på hvor mye dette er motestyrt. Kan det hende vi ler oss skakke av de lyse og lette bildene om fem år?

  23. En superinteressant debatt! Jeg kaster meg inn: Følelser er kjempespennende. For hva ligger bak? Hva sier det om den personen du har foran deg som du skal portrettere? Hvordan gjenspeiler følelsene de erfaringene personen har gjort seg? Og hvordan skal man klare å få fram dette i en tekst, uten at det blir klissvått og ekkelt?
    Når det gjelder spørsmålet ditt, Ingvild, om det er for mye følelser i norske helgebilag, så vil jeg ikke umiddelbart si at det er det, eller at det ikke er det. Men balansegangen mellom «relevante» følelser (i den grad det finnes..) og føleri som oppfattes som flåsete er desto mer reelt å diskutere. For min egen del, så leser jeg veldig mye forskjellig, og har et stort interessefelt. Men hvis følelsene forsvinner fra spaltene, forsvinner nok jeg derfra også. Hvordan følelser som sådan skal få mer status, er nok først og fremst opp til oss som skal formidle dem, vil jeg påstå🙂

  24. Anka

    Forskjellen på de ulike redaksjonene blir mindre og mindre, men i de hederlige unntakene handler det om bevisst bildepolitkk. For nå, i alle sine smil og direkte blikk, virker det som om bildet gjerne brukes til å fange leserens oppmerksomhet, og så foregår det virkelige møtet med den portretterte i teksten. Andre ganger lurer jeg på om det handler om en kombinasjon av forfengelighet og deskens frykt for å tråkke på tær. Når en journalist skriver vittig eller viser sider ved personen som ikke alle kan like, tenker nok leseren likevel at journalisten får frem sider av denne personen. Ingen mennesker er enten-eller, det vet vi. Alle har sine svin, jeg kan identifisere meg med det uperfekte. Kulturen rundt bilder er annerledes. Vi ser bilder hele tiden, men vi evner ikke alltid å leve oss inn i det, intetsigende bilder vekker ikke like stort engasjement. (Dette er en ond sirkel, å lese bilder er noe som må læres.) Et godt bilde skal vekke nysgjerrighet, betrakterens spørsmål skal være «hvem er dette, hva tenker og føler hun?» Tidvis tror jeg tankene rundt den portretterte satt på spissen går mer i retning pen/ikke-pen. Og i en slik tradisjon ville heller ikke jeg ønske å være den grimme andungen. En slik fordømmende holdning til den som er portrettert hemmer både fotografen og bredden i portrettbilder. Selvsagt er dette en «mote», men den forflater og utfordrer ikke nok- verken leseren eller fotografen selv. Jeg savner å se mennesker, som ikke blir modellvakre i et perfekt softbox-lys.Tiden til rådighet for fotografen er selvsagt en sterkt begrensende faktor, men jeg tror (u)kulturen er mulig å snu, med vilje og bevissthet. Jeg er usikker på om vi kommer til å le, men det er jo lov å håpe.

    Årets porterett av Paal Audestad er et forresten et forbilledlig(!) bilde.

    http://www.aftenposten.no/spesial/bildeserier/article3522543.ece?service=bildeviser&nr=6&felt=ingress&token=-1

    Det vekker mange følelser i meg, subtile og dunkle, men er likevel svært vakkert.
    Et annet, med norske øyne, dristig bilde kom jeg over i Politiken i går:

    http://politiken.dk/erhverv/article908065.ece

    Bildet, som verken er genialt godt eller flatterende, forteller en spennende historie om en ettertenksom mann som nå går av som styreformann. Vekker det ikke langt flere følelser enn et bilde av en mann på en kafe eller _sittende_ bak sin skrivepult?
    Familiebildetradisjonen der alle skal smile sitt vakreste smil og se opp er jo ment for dem som kjenner personen fra før. Slike registreringer skal mane frem øyeblikket i ettertid, ikke fortelle hvem personen «er».

  25. Anka! Skriv mer, skriv mer! Dette får meg til å tenke helt nye tanker.

  26. Anka

    Jeg liker at du engasjerer deg!

    En kvinnelig forfatter jeg tok bilder av en gang fortalte meg at hun var livredd for at hennes mannlige kollegaer ikke ville ta henne seriøst etterpå. Hun ville ikke smile, og ville for all del ikke se for ung ut. Jeg stusset veldig over dette. Jeg trodde hun snakket om fordommen «vakker som motsetning til smart». Jeg tenkte at kvinnefrigjøringen vel var kommet lenger enn som så. I ettertid forsto jeg at hun ikke ønsket å fremstå som lett, endimensjonal- for det var hun virkelig ikke! Jeg tror ikke smilebildene gjør den portretterte en tjeneste i alle tilfeller. Dersom det er et poeng med alle følelsene til kjendiser og andre i helgebilagene, at de skal være forbilledlige, må vi slutte med det Jeanette beskriver godt som «fokuset (i bilder) på ETTERPÅ, og da skal slutten alltid være lykkelig.» Noen ganger er det jo slik, at de forteller om det som var- og da er det mer greit. Men trenger det være så manisk glad? Er det mulig å tenke at det er mer i interessant i forhold til sak å dempe den følelsen for å få frem en det andre som ligger bak?

    Kathy Ryan holdt et foredrag under DOK 10, der hun bla viste en serie av Paolo Pellegrin, «Portfolio». Usminkete kjendiser, for å få frem en sannhet som ikke er mulig å få frem i det perfekte. Veldig kul!

    http://www.nytimes.com/packages/html/magazine/20090205-great-performers/

  27. Anne

    Artig at dere nevner bilder i denne sammenheng. Leste nettopp intervjuet med Lill-Babs (forøvrig et godt intervju, Ingvild), og la merke til hvor utrolig sliten hun ser ut på bildet, der hun sitter og lener hodet på den ene hånden mens skyggene dekker litt av ansiktet hennes. Bildene av en yngre og sprekere versjon av damen i bakgrunnen lager kontraster. Sammen med teksten får det meg til å føle at hun er verdensmester fasade, i å late som om livet er rosenrødt

  28. Hei Anne! Stor takk til Jørn Moen som tok bildene. Han gjør en fantastisk jobb. Akkurat når det gjelder Lill-babs må jeg si – hun er 71. Jeg lurte også på om hun later som. Men jeg tror faktisk hun er genuin og ekte. Hun har en virkelig herlig personlighet som smitter. Også over på meg og Jørn : )

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s