Hvorfor har vi et sug etter kjendiser?

Jeg er inne i en fase der jeg stiller spørsmål ved ting jeg ikke har stilt spørsmål med før. Jeg har ikke svaret. Har du? Først ut er spørsmålet om hvorfor norske lesere har et sånt sug etter kjendisstoff. Eller er det en myte?

12 kommentarer

Filed under Uncategorized

12 responses to “Hvorfor har vi et sug etter kjendiser?

  1. Hei,

    Var så vidt innom det på Twitter, men ville svare litt lengre. Skal ikke si at jeg er noen ekspert, men litt kvalifisert synsing på være lov. Til alle som ikke så tvitringen min henviser jeg til «det kannibalske Øyet»: http://bit.ly/aOmYzc

    Du spør om vi ikke er litt glad i dem, og jo, det stemmer nok. Samtidig vil jeg tro at Janteloven står meget sterkt i Norge. Vi kan beundre de som får det til, men når det går dårlig så sier vi at «det var vel sånn det måtte gå».

    Det kannibalistiske øyet forteller oss at vi ser på virkelighetsfjernsyn for å få utløp for våre voyueristiske tendenser. Med andre ord, vi liker å «kikke». Kanskje kan man si at overvåkningssamfunnet er et «kikkersamfunn», vi vil vite hva naboen tjener, vi vil se Paradise Hotel-deltagerne dusje (var faktisk ganske gode seertall der), eller kjendisene danse. Uten hensyn til hvem personen egentlig er, for det bryr vi oss ofte ikke om, så dømmer vi noen nord og ned, mens vi hyller andre.

    Fedtveit skriver: «At deltakerne heller ikke har
    gjort seg »fortjent« til oppmerksomheten ved an-
    net enn å stille sine privatliv til rådighet for å opp-
    nå rikdom, berømmelse og spenning, bidrar også
    til å posisjonere dem på en måte som lett genererer
    forakt. Det kan imidlertid også genereres sterke
    positive følelser for enkelte av deltakerne. Polarise-
    ringen mellom positive og negative følelser er ikke
    helt ulik den som kan utvikle seg i tilknytning til
    såpeoperakarakterer.»

    Kanskje er også slik at kjendisene på mange måter går inn i en teaterrolle, at de blir ekte statister i et livets såpeopera (for å bruke store ord). Med andre ord: Vi ser på livet til kjendisene som et ledd i et fiksjonsunivers, et univers vi ikke nødvendigvis kan oppnå, et ufarlig univers hvor følelser ikke spiller så stor rolle, og nettopp derfor, et univers som fascinerer oss.

    Bare noen tanker..

  2. Og du er journaliststudent? Jepp! Da er det bare å si velkommen til pressen. Takk for kjempespennende innlegg. «Det kannibalistiske øyet» er et begrep jeg ikke har hørt før. Kjenner meg igjen i mye av det som står i artikkelen. Har lyst til å spinne litt videre på det du skriver:

    «Samtidig vil jeg tro at Janteloven står meget sterkt i Norge. Vi kan beundre de som får det til, men når det går dårlig så sier vi at “det var vel sånn det måtte gå”.

    Jeg har merket meg en vesentlig forskjell på norske og svenske intervjuer: i Sverige spør de: du har suksess, hvordan fikk du det til? I Norge har vi en tendens til å spørre: du har suksess, men hvem er du egentlig?

    Jeg stiller selv de samme spørsmålene til mine intervjuobjekt hver uke. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg, er det jantelov? Eller er det en antiautoritær og jovial tilnærming?

  3. Line

    Hei Ingvild,

    som samboer til en lokalkjendis i en bitteliten norsk by, føler jeg meg kvalifisert til å gi mitt svar – eller mitt syn på saken – ettersom dette er noe jeg har brukt endel tid og krefter på å behandle på helt personlig plan.

    Jeg tror kjendiseriet i Norge er et resultat av både jantelov og sosialdemokrati. Nei, du skal ikke tro du er bedre enn andre, men hvis du blir det må du hvertfall belage deg på at alle andre vil vite alt om det – for det kunne like gjerne være meg som deg. Eller?

    En handletur her i byen med familien kan godt ta en times tid, ettersom kreti og pleti føler de har rett til å stoppe mannen min i fruktdisken og mellom hyllene for å kommentere siste konsert, noe de har lest i avisen eller bare for å vise at de vet hvem han er. Hyggelig det – for all del – men det ER en eller annen form for nærmest grenseløs tilnærming, eller er det et eierforhold?
    Så kan en jo si at det er selvvalgt, at «kjendisene» selv har valgt å eksponere seg – eller har de det? De har hvertfall valgt å tjene til livets opphold ved å gi andre en god opplevelse (det være seg innen kunst, kultur, idrett, fashion, hva som helst!) – men har de derigjennom bevisst valgt å skulle være så til de grader personlige og tilgjengelige for Hvermannsen?

    Joda, har en valgt å stille opp til et portrettintervju, er en også villig til å gi av seg selv, og har forhåpentligvis også tatt en indre runde på hvor egne grenser går. Men nordmenns «hunger» etter personlige betraktninger, detaljer om privatliv e.l. burde kanskje være gjenstand for litt oppmerksomhet fra hver enkelt av oss?

    Flott at du stiller spørsmålet:-D

  4. Journaliststudent er jeg strengt tatt ikke (ennå kanskje), studerer medievitenskap, altså medieteori. F.eks sånne spørsmål som hvorfor vi ser på reality, mediepsykologi og mediesosiologi. Men for all del, takk🙂

    Har lest lite svenske medier, men godt mulig det er en forskjell. Men det er greit nok så lenge man har suksess, det jeg er interessert i er når en person ikke lenger har det.

    Det mediepresset, og den oppmerksomheten kjendiser som har kommet opp i en knipe opplever er nemlig det skumle, og derfor interessant. Her går trykket fra å være positivt til å bli negativt, de blir hengt ut og mannen i gata ler av de. Dette er kanskje den virkelige kannibalismen..

  5. Matias: Men det skiftet, fra positivt til negativt, er det noe som bare rammer kjendiser? Jeg tenker på bedriftseiere, politikere osv. Dagens Næringsliv skriver ofte om folk som ikke er kjendiser, og som går på tryne. Men da forvalter de arbeidsplasser, penger, renomme osv.

    Og – er det riktig at publikum bare skal inviteres inn til oppturen og ikke nedturen? Skal oppmerksomheten skrus av når den ikke lenger kan brukes til å selge noe?

  6. Line: Jeg tenker en del på ordet eierforhold. Ja, kanskje det er sånn, at vi føler kjendiser er «våre». Jeg vet ikke. Veldig interessant at du opplever det så nært. Jeg møter ofte kjendiser og omtalte folk, men jeg ser det jo alltid fra utsiden.

  7. Kanskje jeg var litt uklar, bedriftseiere, politikere etc er absolutt å regne som kjendiser i min bok.

    Men det er jo åpenbart at man burde belønne de som får til noe, og i mindre grad straffe de som allerede ligger nede. Jeg mener dog ikke at man skal kutte all omtale, jeg sier bare at med en gang en slik historie blir tabloidisert så skjer det ofte noe negativt. Det som før var et overmenneske blir plutselig trykket ned i søla og regnet som uskikket, f.eks er dette svært typisk for fotballtrenere.

    Man glemmer mennesket i det hele, og når man glemmer mennesket er det vanskelig å få frem empatien.

    Det er klart det er aviser og journalister som er flinke til dette, og det var nok ikke tilfeldig at det var Aftenposten (Kjetil Østli) som vant Scibstedt Journalism Award for sin sak om ambulansepersonellet i Sofienbergparken (http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2688456.ece)med en sak hvor han greide å få frem mennesket i Erik Schjenken (går litt bort fra kjendisfaktoren, men i det sekundet hele Norge vet hvem du er er du vel strengt tatt kjendis).

    Sett for oss mediestudenter er det også interessant i å finne ut hvordan privatlivets rett har endret seg fra før til nå. Kan legge til at Justisdepartementet i et skriv fra 1999 (?) i forbindelse en omskriving av paragraf 100 skrev noe meget interessant. De poengterte at man før hadde et mye bedre vern om privatlivet, f.eks (og dette er helt sant) unnlot man tidligere å skrive om presidenters forhold til elskerinner. Første gang dette ble slått stort opp var Bill Clinton, og slik jeg tolket Justisdepartementet var dette i grunn en unødvendig sak å blåse opp (deres mening, jeg har ingen mening her).

    Kanskje ville et sterkere vern rundt privatlivet vært noget sunnere, og kanskje kunne man da forsvart en oppmerksomhet også i nedgangstider.

    Mitt spørsmål tilbake:
    En svensk undersøkelse fant ut at 90% av svenske journalister mener journalistikken skal fungere som en vaktbikkje for samfunnet, mens kun 30% (rundt regner, husker ikke nøyaktige tall, men var omtrent rundt dette) mener at journalistikken fungerer slik.

    Så hva er viktigst? Er media gått fra å være en vaktbikkje for demokratiet gått til å bli et kjendismaskineri med svært bedriftsøkonomisk tankegang (salg, salg, salg). Er det viktigere å ha noe å si enn å selge?

    En liten digresjon: Sist gang jeg så VG+gravende journalistikk i samme setning handlet det om at VG søkte kontakt med noen i telesexbransjen. Tilfeldig?


    Merker jeg forsvinner fra tema, men interessant allikevel.

  8. Jeg er enig med deg i veldig mye, Matias. Men her på slutten er du inne på talen jeg holdt selv på journalisthøyskolen (og medievitenskap. Det virker som om de fleste er innom den på et tidspunkt) Og det er: enten er media «rent» og vaktbikkje, eller så er det «skittent» og skriver om kjente mennesker. Hvis alle som utretter noe i samfunnet er kjendiser, og vi ikke skal skrive om kjendiser, da blir det vel også umulig å være vaktbikkje eller hur? En viktig ting jeg lærte da jeg begynte å jobbe, var at virkeligheten aldri er så oppdelt som jeg hadde tenkt på skolen. Menneskene er ikke så rene i smaken, og – viktigst av alt – kjendiser, kjente mennesker, samfunnstopper eller hva som er rett kallenavn, er interessant for veldig, veldig mange (inkludert meg selv)

  9. Hehe, pleier å poengtere at jeg er under utdanning, og at meninger derfor ofte endrer seg. Jeg mener ikke at kjendisstoffet er uviktig, sannsynligvis virker det både samlende og inspirerende for mange, jeg vil tro verden ville vært et mye kjedeligere sted uten kjendiser.

    Samtidig er det nok en underholdningsfaktor her, vi lar oss underholde av kjendisene, uavhengig om hvordan saken er vinklet, og faktumet er nok at vi ofte mangler den empatiske tilnærmingen til disse, særlig når de går på trynet.

    Du er inne på noe svært interessant, for om media ikke skrev om kjendiser hadde den gravende journalistikken vært vanskelig. Samtidig må det være lov å spørre seg, hvor står privatlivets rett? Er det korrekt å skrive om Cole sitt utroskap, eller er dette noe som hører til innenfor fire vegger. Er det å være musiker det samme som å frigi seg retten til privatliv?

    Eller må man rett og sett se på andre enn journalistene, er det kjendisene selv som står ansvarlig i å verne sitt eget privatliv? Det er jo ingen hemmelighet i at endel kjendiser gir fra seg mye privatliv for å bli, eller fortsette å være, kjendiser.

    Uansett vil det være vanskelig å si nøyaktig hvorfor vi er interessert i kjendiser. Er det kikkeren i oss, er det ren beundring eller er de rett og slett en føljetong av hendelser som oppleves spennende?

    Takk for mye spennende tanker, gøy å se at jeg kan utfordre meg selv til å tenke grunnet en enkel post på Twitter. Og til Line, spennende innlegg! Tenker mye i samme baner, og er helt med på tankegangen. Sikkert er det at vi ikke vil få noen ensidig konklusjon, men kanskje vi kan være noen skritt nærmere svaret?

  10. Jeg lurer litt på om vi bør nyansere begrepet. For når du skriver kjendisjournalistikk, tenker jeg Se Og Hør. Men jeg driver jo også en form for kjendisjournalistikk, men det er dybdeintervjuer i Magasinet hver uke. To svært ulike former, men ofte med de samme navnene. Og Dagens Næringsliv som skriver om Sveaas eller Stray Spetalen, er det også kjendisjournalistikk? Eller Navasete som drar til Hardanger?

    Jeg tror man fint kan være kjent uten å dele sitt privatliv. Ane Brun er et godt eksempel på det. For meg som journalist, har jeg full respekt for dem som ikke vil dele. Mitt problem oppstår først, når kjente mennesker gjerne vil ha fire sider i Magsinet, men uten å si noe. Sånt gjør meg irritert.

    Jeg tenker også en del på dette med empati med kjendiser. Når Wenche Myhre opereres, tror jeg mange er glade i henne og kjenner en interesse for om det går bra. Men samtidig – vi kjenner henne jo ikke? Kjenner vi henne bare som en figur i en slags virkelig såpeopera? Hm… Må tenke.

  11. Her kommer tekstene vi snakket om, Ingvild: Mine egne to betraktninger om samme fenomen fra forskjellige utgaver av Sommer-Dagbladet:

    ***

    ÆRLIG TALT

    Skuespillere som snakker om privatlivet til pressen er ikke «medieidioter».

    Eventyr framstiller verden som en kamp mellom det gode og det onde. For noen kjempes denne kampen i norske medier, der det gode er representert av fagintervjuene og det onde ved personintervjuene.

    En av disse er forfatter Øystein Stene, som i filmtidsskriftet Rushprint mener norske skuespillere gjør seg selv til «medieidioter» når de svarer på personlige spørsmål fra journalister, svar som blir slått stort opp når intervjuet kommer på trykk. «Hvordan er det mulig å undergrave kunst, teater og film med privat dilldall?», spør Stene.

    Den strenge dikotomien er vanskelig å være med på. Det finnes gode personintervjuer og slette fagintervjuer. Og det finnes framifrå intervjuer der disse glir over i hverandre. De fleste jeg kjenner som jobber kunstnerisk, bruker seg selv og sine egne erfaringer i jobben. Dette er ikke isolerte arenaer.

    Det er imidlertid lett å forstå Stenes savn, og lett også å innrømme at mediene iblant kan vokte sin egen uavhengighet for nidkjært. Et intervju er en forhandlingssituasjon: Skuespilleren skal promotere et produkt, mediene vil bevare sin kritiske distanse og vegrer seg for å drive ren reklame. Iblant oppgraderes det trivielle i stedet. Her kan mediene ha større tillit til at folk faktisk er interessert i å høre en skuespiller fortelle om frukten av sitt eget arbeid, og at de ikke vil oppfatte dette som servilt.

    Stene beskylder norske journalister for «mange ganger» å stille uforberedt til intervju. Jeg kjenner knapt til tilfeller der jeg eller mine kollegaer har møtt en skuespiller eller forfatter uten å ha sett filmen eller lest boka på forhånd.

    Likevel er det en krevende øvelse å omsette en slik samtale til en god tekst. Sitatene fra intervjuobjektet skal ha substans og være tilgjengelige, uten å bli for innforståtte eller hul reklame. En skuespiller som sier «Dette blir kjempebra!» om sitt kommende show vil aldri bli sitert på det.

    De to ved cafébordet skal snakke om dette på en måte som kan føles relevant for lesere som, i motsetning til dem, ikke har sett filmen. Legg til at verket skuespillerne jobber med sjelden er et uttrykk for deres egne kunstneriske vyer. Slik henger det sammen at en lang faglig samtale ofte ikke resulterer i en lang faglig tekst. Mange ganger er det vel så mye innsikt i sitatene som kommer fra den delen av intervjuet som handler om skuespilleren personlig.

    Og, når vi er inne på det personlige, hvorfor så streng? Hvorfor skal personlige spørsmål og svar skys? Mange skuespilleres berømmelse skyldes både talent og en karisma som gjør at publikum blir nysgjerrige på dem. Er det forkastelig å være fascinert av mennesker i offentligheten? Er det galt av en skuespiller å by på seg selv? Selv er jeg teateranmelder og over gjennomsnittlig interessert i skuespillernes arbeid, men jeg ser hvordan islett av det personlige gir et intervju nerve og liv. En avisredaksjon har mange metoder for å måle publikums respons, og vet at intervjuer som presenterer et menneske og ikke bare en profesjonell, når bredere ut.

    Det kunstneriske skal og bør omtales, men det må formidles, oversettes, til utenforstående. Det personlige, betraktninger om barn og ekteskap og sykdom, er umiddelbart, det forbinder leser og intervjuobjekt på en annen måte. Et godt intervju er et lite møte på avissidene. Da må de involverte være rause og ikke for strenge.

    ***

    MELS MØRKE

    Rekk opp hånden om du ennå ikke er blitt fornærmet av Mel Gibson.

    «DU GJØR MEG FLAU. Du ser ut som en paringsklar gris, og skulle du bli voldtatt av en gjeng med ni**ere, er det din egen feil … Du fortjener et balltre mot hodet».

    SLIK LYDER DET når filmstjernen Mel Gibson forteller ekskjæresten Oksana Grigorievna akkurat hva han han tenker om henne. På de tapede telefonsamtalene, som lekket ut i mediene tidligere denne måneden, innrømmer Gibson også at han slo Oksana i ansiktet mens hun holdt den lille datteren deres, og legger til at «du fortjente det». Gibsons agent strøk ham umiddelbart fra klientlisten sin, i Hollywood har det vært talende taust mens alt annet enn tause mediemenere har spekulert i om Gibsons karriere kan overleve. En artikkel i USA Today i forrige uke erklærte den død.

    -Du finner ingen kvinnelig stjerne som vil spille mot ham etter dette, sier pr-agent Amy Brownstein til avisen.

    OG DET ER JO IKKE SLIK at dette ikke har hendt før. Gjennom årene har filmstjernen, iblant i beruset tilstand grunnet mangeårig alkoholisme, men langt fra alltid, uttalt seg sterkt nedlatende om homofile og latinere, sagt at alle som ikke deler hans ortodokse katolske tro er fordømt, at menn og kvinner ikke er likeverdige og at jøder har skylden for all verdens kriger.

    STUDIOSJEFENE i Hollywood, mange av dem jødiske, trakk på skuldrene og lot Gibson få fortsette å jobbe. Hollywood har selektiv hukommelse og er ofte snare med å tilgi en blamert stjerne, dersom publikum evner å gjøre det samme. Men muligens har mannen som har vært elsket av kinogjengere verden over siden dagene som actionhelt i filmseriene «Mad Max» og «Dødelig Våpen», just sjikanert én publikumsgruppe for mye.

    VANITY FAIR HENFALLER til eksistensielle betraktninger om tilfellet Mad Mel. Bladets skribent John Lopez påpeker at filmstjerner i liten grad kan veksles inn i hverandre: De har nådd den posisjonen de har fordi de har en type karisma som er særegen for bare dem og som er grunnen til at de er ettertraktet både i roller og i egen person.

    -Det som er mest skremmende med opptakene er at den ubekymrede, maniske sjarmen som alltid har vært karakteristisk for Gibsons filmopptredener er altfor lett gjenkjennelig i hans giftig sarkastiske verbale utblåsning, skriver Lopez.

    -Å se en filmstjernes essens anvendes så ondskapsfullt kan begrense vår evne til å begeistres av hva han gjør på lerretet i lang tid. Om vi ikke orker å se på Mel Gibson lenger, har han per definisjon ingen karriere som filmstjerne.

    FENOMENET FILMSTJERNER er i seg selv paradoksalt: Vi tror vi ønsker å se dem spille en rolle, men egentlig vil vi se dem være varianter av sitt tiltrekkende jeg. Verk og person er nært forbundet. For Gibson, som også er produsent og filmskaper, er det spesielt tydelig. Rollene som har kledd ham best, er sinte, uregjerlige menn. Når denne journalist aldri har klart å like «Braveheart», som innbrakte ham en oscarstatuett for beste regi i 1996, har det å gjøre med at den samme fanatiske, foraktelige holdningen som den private Gibson legger for dagen, også anes i filmen.

    OM DU KJØPER EN filmstjerne, kjøper du ofte hele pakka. Gibsons oppførsel som mann og menneske kan komme til å prege hans kunstneriske renommé. Spørsmålet blir om verdens kvinner fremdeles kan gå på kino og se på Gibsons brennende blikk og sammenbitte kjeveben og fremdeles se noe attraktivt i restene av det som var People Magazines «Sexiest Man Alive» 1985.

  12. KariS

    Jeg kjenner meg heller ikke igjen i det at journalister ikke har sett film/lest bok på forhånd. Men det er kanskje fordi jeg jobber med feature – og har/tar meg tid til å gjøre ordentlig research. Det er nok verre når du jobber på kultur og skal skrive om en ny forfatter/skuespiller hver dag?
    Det eksisterer så mange myter om media. Vi er gribber uten empati! Akk o ve, om jeg bare hadde hatt mindre empati… Det hadde vært deilig. Selv etter mange år som journalist tenker jeg «hvordan ville jeg reagert på dette»?
    Til Matias: Jeg håper du oppdager at myten om at VG ikke bedriver gravende journalistkk er feil. Det gjøres i stort monn (Se eventuelt skup.no). Det er økonomi til det. Kanskje pga tabloide forsider?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s