Være ærlig eller høflig?

Det verste jeg ser er sånne «skryteintervjuer» der kjendiser får fremstå som en Colgate-reklame. Men hvor langt er det riktig å bevege seg over i den andre enden av skalaen? Hvis du ser, og skriver noe de er rykende uenig i, hva gjør du da?

11 kommentarer

Filed under Uncategorized

11 responses to “Være ærlig eller høflig?

  1. KariS skrev denne kommentaren i dag:

    Jeg sender oftere og oftere kun sitater til kjente/medievante folk jeg intervjuer. Selv om de har fått premissene klart fortalt, så pirker og pirker de på ting jeg har skrevet, inkludert UTTALELSER som jeg har på tape! Noen sier at de så på akkurat den og den biten av intervjuet som hyggelig venninneprat!
    Jeg lurer for øvrig på om det å sende hele teksten fører til at man legger begrensninger på seg selv? At det fort kan bli et skryteintervju? Nå synes jeg ikke dine intervjuer bærer preg av skryt. Hvordan reagerer de når de leser ikke-så-flatterende beskrivelser av seg selv?

  2. Spennende og vanskelig spørsmål… Som du ser i videoen over, har jeg ikke svaret. Men vi kan kanskje diskutere oss frem til noe som ligner et svar?
    Skryteintervjuer er det verste jeg ser. Jeg prøver så godt jeg kan å være ærlig, selv om det noen ganger får meg i trøbbel. Det interessante er, at det er ganske vilkårlig hvem som reagerer negativt på det jeg skriver. Jeg opplever at NESTEN ALLE ønsker å bli beskrevet som en kompleks person. De har som regel derfor god forståelse at jeg skal skrive både godt og dårlig om personen. De gangene det oppstår uenighet på sitatsjekk, er det ofte helt andre ting enn jeg hadde forventet. Det meste rydder jeg unna på forhånd (se video om sitatsjekk), men dette er et minefelt dessverre. Du vet aldri når det smeller.

  3. KariS

    … Og hva når man møter en kjendis eller lignende som man selv opplever som ufyselig? Det skjer ikke ofte, men av og til møter man jo folk man rett og slett ikke liker. Hvem eier da omdømmet? Hvem har «rett»? Er det jeg som er skjør og overfølsom? Eller er intervjuobjektet rett og slett en slem idiot?

    Når det er sagt: Uten unntak er det disse menneskene som er vanskeligst på sitatsjekk. De liker ikke det de har sagt, rett og slett. Eventuelt liker de ikke meg. (Og, hvis de har fått lest hele intervjuet inkl observasjon osv, så klikker det gjerne for dem. Har blitt truet med advokat, jeg. Pga mine beskrivelser. Som strengt tatt ikke har vært så grusomme. Nettopp fordi jeg i slike tilfeller tar meg ekstra i akt, fordi jeg er usikker på om det er meg eller den andre som er koko).

  4. Rune C

    Interessant spørsmål, Ingvild. Kanskje kan løsningen være å bruke antydningens kunst? Det er ikke så lett å ta journalisten hvis beskrivelsene ligger mellom linjene. Ofte fungerer det bedre språklig også.

  5. KariS: rent formelt er jo saken grei. Hvis du har sitater og fakta korrekt, står du fritt til å beskrive som du vil. Men bare fordi det er rett, er det ikke alltid det er klokt. Og hvor, og når den grensen kommer, det er jeg som sagt usikker på. Men du skriver: det er uten unntak disse menneskene som er vanskeligst. Hvilke mennesker da?

    RuneC: Antydningens kunst! I like! Selv om jeg er bergenser…

  6. Inger Merete Hobbelstad postet akkurat en lengre kommentar på videoen om kjendiser. Jeg tok med noen utdrag her også (les hele i innlegget under):
    Hun skriver:

    Skuespillere som snakker om privatlivet til pressen er ikke «medieidioter».

    Eventyr framstiller verden som en kamp mellom det gode og det onde. For noen kjempes denne kampen i norske medier, der det gode er representert av fagintervjuene og det onde ved personintervjuene.

    Det er imidlertid lett å forstå Stenes savn, og lett også å innrømme at mediene iblant kan vokte sin egen uavhengighet for nidkjært. Et intervju er en forhandlingssituasjon: Skuespilleren skal promotere et produkt, mediene vil bevare sin kritiske distanse og vegrer seg for å drive ren reklame. Iblant oppgraderes det trivielle i stedet. Her kan mediene ha større tillit til at folk faktisk er interessert i å høre en skuespiller fortelle om frukten av sitt eget arbeid, og at de ikke vil oppfatte dette som servilt.

  7. Inger Merete trekker fram et aspekt jeg synes er viktig: nemlig at de vi intervjuer, ofte har noe å selge. De vil snakke produkt, vi vil snakke person. Det er, som hun skriver, en forhandlingssituasjon. Noen ganger kan jeg få tilbakemeldinger på at de ønsker at jeg skriver mer om produkt. Jeg kan ikke huske å ha etterfulgt det. Men personkarakteristikker, det er vanskeligere…

  8. KariS

    Med «disse menneskene» mener jeg de som jeg har opplevd som ubehagelige, uproffe, sure, umulig-å-like, «jeg hater media og portrettintervjuer»-typer. Hvis du skjønner? Som jeg jo personlig ikke nødvendigvis liker så godt. Det er DE som i størst grad klikker på det de har sagt og på det jeg beskriver/observerer.

    Rune C: Intervjuobjektene er ikke så dumme at de ikke leser mellom linjene …🙂

  9. Jeg kjenner «hater media og portrettintervju-typene». Da pleier jeg å minne dem på at ingen er tvunget til å stille opp på et intervju. De må gjerne la være. Men ofte vil de jo gjerne ha fire sider i Magasinet når det kommer til stykket. Ikke minst en tegning av Finn Graff…

  10. KariS

    Ha ha ja. Men! Over til det praktiske: Når noen klikker på deg, skjeller deg ut, truer med alskens og så videre – HVA sier du konkret til dem?

  11. Tennfjord-metoden: Når helvete er løs
    1. Lytt. Som regel er det viktigste å bli hørt, og få forklare hvorfor de er uenig i det jeg har skrevet.
    2. Prøv å komme i møte. Som regel er det faktafeil, eller små nyanseforskjeller, som handler om interne ting for personen, som ikke utgjør en forskjell for meg eller teksten. Strekker meg også langt når det gjelder å rette faktiske feil og alt som involverer tredje person.
    3. Hvis det fremdeles er konflikt, henvis til avtalen som ble gjort før intervjuet startet (se video om sitatsjekk.
    4. Fremdeles konflikt? Snakke med sjefen. Vi prøver igjen å komme i møte innenfor rimelighetens grenser.
    5 Krig? Er premissene tydelige, fakta og sitater korrekt, kan man trykke. Eller skrote. Det er ikke alltid verdt det.
    I løpet av alle disse årene, har jeg bare vært i krig to ganger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s