Det magiske kvarter

I dag fikk jeg en utrolig hyggelig mail! Hege skriver:

Mulig du ikke husker petiten du skrev for - igjen
mange år siden - "Det magiske kvarter" - noe av det beste, sanneste,
morsomste og mest tankevekkende jeg ( og mange av vennene mine har
lest ). Den henger i gulnet og utklippet variant på kjøpeskapsdøra mi.
Forsøkte å lete på bloggen din for å se om du har den digitalt, men
fant ikke. Vet du hvilken jeg mener? I såfall har du den digitalt?

Oh yes, Hege! Jeg vet hvilken du mener. Og etter et dypdykk i arkivet, fant jeg den frem igjen. I dag er en sånn dag der jeg har altfor mye i kalenderen og altfor lite tid. Pust, pust. Du trenger faktisk bare et kvarter.


 

 

Nesten alle snakket om det på journalisthøyskolen.

Det summet nesten, alt pratet om Den Store Romanen. Selv om de færreste av oss hadde publisert noe som helst, bortsett fra noen spalter til studentavisa, så var flere overraskende frimodige i troen på vår egen kompetanse. Vi skålte i rødvin, og var skjønt enige om at norsk litteratur var tannløs og navlebeskuende, og at publikum lengtet etter oss. Eh, eller Den Store Romanen. En av mine studiekamerater gikk lenger. Han utelukket ikke at hans bok også ville bli filmmanus, siden også den bransjen tørstet etter ekte talent. Sju år seinere har han ikke utgitt noe som helst. Ingen av oss andre heller. Men det var ei jente i mitt kull. Hun gikk hjem litt tidligere fra de fuktige festene og satte seg for å skrive. En time. Hver eneste dag. Noen dager, da hun hadde skrivesperre, stirret hun bare inn i skjermen. Andre dager var det som om ordene bare rant ut av henne. Mens papirbunken vokste, sa hun ingenting. Hun holdt faktisk kjeft helt til forlaget sendte henne et prøveeksemplar. Da inviterte hun noen få på sjampis, og fortsatte å skrive. Fem romaner seinere blir hun fremdeles møtt med overbærende blikk fra gutta. Kjekt at hun skriver, lissom. Men er det virkelig stor kunst? Kan man kalle det Den Store Romanen? Niks, det kan man ikke. Norge tørster fremdeles. Mesterverket kommer, de skal altså bare få fingeren ut og skrive den først.

Å gidde og gjøre det. Egentlig koker spørsmålet om framgang ned til de ordene. Joan Bolker mener alt er mulig. Faktisk trenger du bare etkvarter. Boka hennes forklarer hvordan du kan skrive en doktorgradsavhandling på femten minutter daglig. Ja visst, det kommer til å ta tid. Laaang tid. Men et kvarter om dagen er ganske mye mer enn ingenting. Et kvarter om dagen får jobben i det minste gjort.

Danskene har et uttrykk jeg liker: Litt vil også noe. Det gir et skulderklapp til alle dem som ikke evner alt, men som likevel forsøker. Som sier at litt får holde. Alt er tross alt bedre enn ingenting. Trimdama Kari Jaquesson er dronningen av de som i det minste forsøker. Når du ligger som et slakt på sofaen og ser morgentrøtte trimmere på frokost-TV gi tre minutter til rumpemusklene, er det lett å trekke på smilebåndet. Men det er tre minutter mer enn dine rumpemuskler får.

Hva kan du utrette på et kvarter? Vel. Femten minutter kan gi deg en doktorgrad på sikt. Du rekker en kjappis med partneren din. Det kan gi deg fabelaktige armmuskler på bare to måneder. Et kvarter er nok til å pløye gjennom videregående pensum i biologi, ta et fag på deltid, lære ungen din å skrive, ta internettkurs i magedans, lage middag uten giftstoffer, puste. En dag reiste jeg meg fra sofaen og begynte å løpe. Jeg hadde aldri løpt før. Min sportslige karriere hadde tidligere bestått av spede forsøk på å sabotere gymtimene, eller stå på et hjørne og røyke sigaretter. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men en dag var det altså slutt. Sju måneder seinere løp jeg maraton.

I ettertid er det dette spørsmålet jeg får oftest: Kan alle gjøre det?

Alle kan gjøre det. Spørsmålet er bare om du gidder. Det er det som står mellom gutta på journalisthøyskolen og Den Store Romanen. Orken. Det lille puffet som kreves for å slutte å zappe, og faktisk begynne å skrive. Et kvarter er lite. Det virker så ubetydelig at det aller enkleste er å la være. Men det er magisk. Og litt vil også noe.

8 kommentarer

Filed under Uncategorized

8 responses to “Det magiske kvarter

  1. Ååå for en fin påminnelse på nok en mørk dag i januar, hvor giddalausheten hersker over landet. Denne skal jamen henge på mitt kjøleskap også!

  2. Fantastisk! Et aldri så lite puff bak. For som du sier, det handler om å orke. Og ofte er det ikke så mye som skal til hver dag. Ah, god inngang til helga, dette! God helg, Tennfjord!🙂

  3. Takk for et godt innlegg!

    Vi har så lett for å se ned på vår egen og andres innsats og tenke at det er altfor lite. Hvorfor teller det bare hvis vi setter verdensrekord? Det er mange små steg på en mil, for hvert steg du går jo nærmere kommer du. Med selvkritikk nok kommer en ingen vei dersom den ikke er iblandet læring og pågangsmot. For å komme noen vei må man faktisk gjøre noe og ikke bare prate – til feil personer.

    Å være strukturert og målrettet kommer en langt med, legger en til tålmodighet kommer man enda lengre. Jeg tror vi noen ganger stiller så høye krav til oss selv at vi blir handlingslammet. Vi gir oss for liten tabbekvote fordi vi forventer at det skal bli perfekt med en gang.

    God helg!

  4. Så sant. Bedre å bare gjøre noe enn ingenting!

  5. Noe å huske, for ett kvarter er alltid mer enn en time i ny og nè.

  6. Takk for fine kommentarer! Og god helg, Kristin, Pjeck og Lammelåret!

  7. Yina

    Digger deg Tennfjord! Du har en lekende lett og sjarmerende tone på bloggen din.

  8. Tilbaketråkk: Til inspirasjon | Fristende lavkarbo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s