Tiltrekningens lov

Vil du lykkes i jobblivet, kommer du langt med å bruke de samme triksene du bruker for å sjekke på byn:

Så tenk over det, hvis du har en arbeidsgiver som ikke setter pris på deg, eller enda verre – en arbeidsgiver som ikke eksisterer.

Er du tiltrekkende?

Er du en heit liten honningkrukke av suksess, som gjør at folk snur seg på gaten? Det er enkelt å henge fast i en offerrolle hvis ting ikke går slik du tenkte, saldoen på kontoen minker og jobbene uteblir.

Men tiltrekker det flere jobber? Niks. Har du tenkt å bygge en karriere på at folk synes synd på deg? I så fall blir det et langvarig prosjekt. Vis deg fra din beste side. Smil. Flagg de jobbene du faktisk har. Vær blid på telefonen. Lever i tide.

Og før du vet ordet av det, kan du stikke innom de som ikke trodde på deg og si:

 

Advertisements

8 kommentarer

Filed under Uncategorized

Hvordan skille seg ut

I begynnelsen var jeg også redd fordi jeg trodde at jeg måtte revolusjonere Presse- Norge og komme opp med noe helt nytt og unikt.

Du trenger ikke finne opp hjulet på nytt. Men du må, og dette er absolutt helt dønn totalt nødvendig, finne din egen måte å gjøre det på.

Spesialiser deg! Finn din stemme! Mer om hvordan du finner din egen nisje HER:

I alle fall… Du må gjøre alt du kan for å være din egen og få det til å høres ut som dette:

Eller sånn

Eller sånn

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Skitredd – og like blid

Jeg var ekstatisk da jeg fikk sommerjobb i Dagbladet i 2003! Og jeg var livredd. Sånn «kvalm- av- nervøsitet- redd». Jeg husker jeg tenkte det sikkert kom til å bli enklere etterhvert. Og det ble det. Likevel…

  •  Knærne mine skalv sånn at de slo sammen da jeg skulle gjøre mitt første portrettintervju med Per Christian Foss.
  • Jeg stod på do og ringte hjem min første dag i Dagens Næringsliv.
  • Jeg måtte skifte bluse fordi den første hadde svetteringer da jeg hadde praksis i Bergens Tidende.

Det er ikke farlig å være redd. I mange tilfeller er det kanskje til og med nødvendig. Jeg tror vi ofte har et drømmebilde av at kunnskap skal komme lett og uproblematisk. At vi blir løftet til toppen mens The Beach Boys spiller i bakgrunnen.

Hva skjer når det ikke er sånn?

Ingenting.

Det er greit å være redd. Det er greit å måtte psyke seg opp foran speilet eller ha tørkeservietter med til hendene.

Du må bare fortsette. Gjør det. Selv om du er redd.

Og når du ser tilbake, var det de jobbene du kjente pulsen i tinningen du kommer til å huske aller, aller best.

Og hvis du trenger litt ekstra trøst når du sitter der, innelåst på do og skjelver, så kan du lære hele låten på gitar her:

6 kommentarer

Filed under Uncategorized

Trøstesang på mandag

Et knips, og plutselig ble livet annerledes enn du hadde sett for deg. Denne posten er til noen jeg kjenner som har det dritt akkurat denne mandagen. Jeg vet det ikke forandrer mye å høre at ting kommer til å ordne seg. Men noen ganger hjelper det bittelitt likevel.

To all of you. From all of me. En liten trøstesang på en mandag.

1-05 Three Little Birds

3 kommentarer

Filed under Uncategorized

Det magiske kvarter

I dag fikk jeg en utrolig hyggelig mail! Hege skriver:

Mulig du ikke husker petiten du skrev for - igjen
mange år siden - "Det magiske kvarter" - noe av det beste, sanneste,
morsomste og mest tankevekkende jeg ( og mange av vennene mine har
lest ). Den henger i gulnet og utklippet variant på kjøpeskapsdøra mi.
Forsøkte å lete på bloggen din for å se om du har den digitalt, men
fant ikke. Vet du hvilken jeg mener? I såfall har du den digitalt?

Oh yes, Hege! Jeg vet hvilken du mener. Og etter et dypdykk i arkivet, fant jeg den frem igjen. I dag er en sånn dag der jeg har altfor mye i kalenderen og altfor lite tid. Pust, pust. Du trenger faktisk bare et kvarter.


 

 

Nesten alle snakket om det på journalisthøyskolen.

Det summet nesten, alt pratet om Den Store Romanen. Selv om de færreste av oss hadde publisert noe som helst, bortsett fra noen spalter til studentavisa, så var flere overraskende frimodige i troen på vår egen kompetanse. Vi skålte i rødvin, og var skjønt enige om at norsk litteratur var tannløs og navlebeskuende, og at publikum lengtet etter oss. Eh, eller Den Store Romanen. En av mine studiekamerater gikk lenger. Han utelukket ikke at hans bok også ville bli filmmanus, siden også den bransjen tørstet etter ekte talent. Sju år seinere har han ikke utgitt noe som helst. Ingen av oss andre heller. Men det var ei jente i mitt kull. Hun gikk hjem litt tidligere fra de fuktige festene og satte seg for å skrive. En time. Hver eneste dag. Noen dager, da hun hadde skrivesperre, stirret hun bare inn i skjermen. Andre dager var det som om ordene bare rant ut av henne. Mens papirbunken vokste, sa hun ingenting. Hun holdt faktisk kjeft helt til forlaget sendte henne et prøveeksemplar. Da inviterte hun noen få på sjampis, og fortsatte å skrive. Fem romaner seinere blir hun fremdeles møtt med overbærende blikk fra gutta. Kjekt at hun skriver, lissom. Men er det virkelig stor kunst? Kan man kalle det Den Store Romanen? Niks, det kan man ikke. Norge tørster fremdeles. Mesterverket kommer, de skal altså bare få fingeren ut og skrive den først.

Å gidde og gjøre det. Egentlig koker spørsmålet om framgang ned til de ordene. Joan Bolker mener alt er mulig. Faktisk trenger du bare etkvarter. Boka hennes forklarer hvordan du kan skrive en doktorgradsavhandling på femten minutter daglig. Ja visst, det kommer til å ta tid. Laaang tid. Men et kvarter om dagen er ganske mye mer enn ingenting. Et kvarter om dagen får jobben i det minste gjort.

Danskene har et uttrykk jeg liker: Litt vil også noe. Det gir et skulderklapp til alle dem som ikke evner alt, men som likevel forsøker. Som sier at litt får holde. Alt er tross alt bedre enn ingenting. Trimdama Kari Jaquesson er dronningen av de som i det minste forsøker. Når du ligger som et slakt på sofaen og ser morgentrøtte trimmere på frokost-TV gi tre minutter til rumpemusklene, er det lett å trekke på smilebåndet. Men det er tre minutter mer enn dine rumpemuskler får.

Hva kan du utrette på et kvarter? Vel. Femten minutter kan gi deg en doktorgrad på sikt. Du rekker en kjappis med partneren din. Det kan gi deg fabelaktige armmuskler på bare to måneder. Et kvarter er nok til å pløye gjennom videregående pensum i biologi, ta et fag på deltid, lære ungen din å skrive, ta internettkurs i magedans, lage middag uten giftstoffer, puste. En dag reiste jeg meg fra sofaen og begynte å løpe. Jeg hadde aldri løpt før. Min sportslige karriere hadde tidligere bestått av spede forsøk på å sabotere gymtimene, eller stå på et hjørne og røyke sigaretter. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men en dag var det altså slutt. Sju måneder seinere løp jeg maraton.

I ettertid er det dette spørsmålet jeg får oftest: Kan alle gjøre det?

Alle kan gjøre det. Spørsmålet er bare om du gidder. Det er det som står mellom gutta på journalisthøyskolen og Den Store Romanen. Orken. Det lille puffet som kreves for å slutte å zappe, og faktisk begynne å skrive. Et kvarter er lite. Det virker så ubetydelig at det aller enkleste er å la være. Men det er magisk. Og litt vil også noe.

8 kommentarer

Filed under Uncategorized

Har du en plan F?

I banken har jeg en konto med to månedslønner på. Det er mine fuck you-penger.

For selv om jeg elsker jobben min dypt og inderlig, så er ikke arbeidslivet lenger sånn at jeg stoler på at det finnes en gullklokke i andre enden. Og de pengene gir meg armslag til å kunne si fuck you hvis  innsparingene kommer, eller noe annet uforutsett skjer.

Men vel så viktig for sjelefreden er dette: har du en fuck you-plan?

Hvis jobben din forsvinner i morgen, hva gjør du da? Jeg har brukt myyyye tid på å bekymre meg for den typen problemstillinger.

  • Før jeg ble vikar, var jeg livredd for ikke å få en jobb.
  • Da jeg fikk vikariat, var livredd for ikke å få det forlenget.
  • Da vikariatet ble forlenget, var jeg livredd for ikke å få fast jobb.
  • Da jeg fikk fast jobb, var livredd for å gå glipp av sjanser.

Så  ble jeg frilanser og sluttet å være avhengig av andre for å skape den karrieren jeg ønsker meg. 

Jeg har en fuck you- plan. Jeg har to faktisk. Det er jobber som jeg virkelig kunne tenke meg å prøve, hvis jeg ikke lenger er journalist.

En fuck you-plan er minst like angstdempende som valium. Forskjellen er denne:

Her er det du kan si til sjefen hvis du IKKE har fuck you-penger og fuck you-plan:

Hvis du derimot har fuck you-penger, kan du kjøpe deg en rosa dress, hyre inn et lekkert band og si fuck you så det skikkelig swinger av det:

31 kommentarer

Filed under Uncategorized

Året uten TV

Hipp hipp! Et år er gått og TV står fremdeles i boden. For deg som trenger en oppfriskning, var det altså i januar i fjor at jeg tok en ganske drøy og skremmende beslutning. TV måtte ut. Hvis jeg for alvor mente at jeg heller ville lese flere bøker og være mer med venner og familie, så måtte noe ut. Og det ble altså den urgamle tjukkskjermen med fjernkontroll for svaksynte. Her er et lite tilbakeblikk:

Og i dag var jeg hos Norgesglasset– journalist Ragnhild Sleire Øyen i NRK og snakket om hvordan året har vært. Skru opp lyden, og hør om mer om det her:

Året uten TV

Konklusjonen?

Vi har foreløpig ingen planer om å hente boksen tilbake, men den er ikke bannlyst for alltid. Vi får vurdere det igjen til neste år. Men enn så lenge er det hasta la vista, baby.

6 kommentarer

Filed under Uncategorized