Me me me 2 – VG møter Breivik

Det kan være tungt for en Dagbla`journalist å bli slått av VG. I dag er en sånn dag. Som du ser av videoen «Me me me» under har jeg knotet sammen noen regler for når du som skribent kan, og ikke kan bruke deg selv i teksten.

Du ser jeg leter litt etter ordene.

I dag er jeg stum. VG er på saken. De er aktuelle, som alltid. De har tatt bruken av seg selv i tekst til et nytt nivå. Les hele saken om hva VG-journalistene føler etter fengslingsmøtet her, eller hopp rett til karamellene her:

– Har har noe med øynene. Jeg vet ikke om det er sjela hans som kommer frem med øynene, men det er det noe som … Han virker som en veldig fin person, men det er noe med blikket hans som (… )det et er noe der, med blikket, sier tegneren Harald Nygård.

– Han så rett på meg flere ganger. Det er alltid spesielt når noen ser deg rett i øynene. Kommentator Anders Giæver.

Jeg synes også det er spesielt, Anders. Takk for sist, forresten ; )

– Nokså umiddelbart etter at han satte seg ned, snudde Breivik seg og så rett på oss fra VG. Vi satt bare noen meter fra ham. Det var spesielt å være så nær ham. Krimjournalist Jarle Brenna.

– Da Breivik får ordet og begynner å snakke er det som om sansene mine kobles ut. Jeg sliter med å høre hva han sier, men jeg tenker at stemmen er feminin og at han fyller rommet med uvante ord. Krimjournalist Marianne Vikås.

Nedda, nedda. Ikke ferdig. Hvor mange hadde de på jobb der egentlig?

– Det var vanskelig å notere, både på grunn av dårlige lydforhold og på grunn av de enorme forventningene. Journalist Gordon Andersen.

– Jeg snakket med journalister etterpå som sier at de også opplevde et slags sort hull etter at han hadde snakket: De husket ikke hva han hadde sagt, eller hvordan han hadde sagt det. 

Mer fra Gordon på den sterkt undervurderte sjangeren «journalist intervjuer journalist».

 – Han var veldig opptatt av å rette på mansjettknappene, slik at de blir rette til jakken,

skriver politisk redaktør Hanne Skartveit. Journalist Dennis Ravndal var også på jobb:

Den litt lyse stemmen, bruken av fremmedord og den kverulerende tonen var ingen overraskelse.

Marius Tetlie leder gruppen med journalister VG har satt ned for å arbeide med terroraksjonen mot Norge 22. juli. Også han fulgte fengslingsmøtet mandag.

– Han fremsto velfrisert og velkledd. Hans stemme var litt feminin og han hadde vestkantdialekt, sier Tetlie.

Jammen, hallo hallooo!! Hvor mange folk var der egentlig? Kan ikke vi også få sånne ressursser, Markussen? Pliiis?

– Da han fikk ordet, ble jeg overrasket over den tynne stemmen hans. Journalist Morten Hopperstad.

Kanskje det var nødvendig. Det virker som hukommelsessvikt var et utbredt fenomen denne ettermiddagen:

Flere journalister har forklart at de synes det var vanskelig å få med seg hva som ble forklart i rettssalen.

– Jeg ble helt satt ut og fikk problemer med å notere hva han forklarte dommeren.

8 kommentarer

Filed under Uncategorized

Me me me – bruk av «jeg» i tekst

Å bruke deg selv i teksten, er like krevende som å spille fiolin i fylla. I denne videoen får du fire tommelfingerregler som kan gjøre litt enklere. Og her kommer jaggu noen eksempler også. Here we go!

Eksempel 1: Få fram personlighetstrekk

Skal du selv bli en person i intervjuet, MÅ det ha en grunn. Slik som i dette portrettintervjuet med Jørgen Kosmo. Som du skjønner var utbrudddet som gjorde det nødvendig ikke kalkulert fra min side. Men – det ble morsomt. Det fikk fram en vesentlig side ved hans personlighet, og viktigst av alt – hvor uendelig trøtt han er av å bli satt i bås. For spesielt interesserte, kan hele intervjuet leses her, men du kan også bare hoppe rett til poenget her:

–  Jeg liker opera, men det må være melodiøs opera.

–  Opera? Vi trodde du var mer folkelig enn finkulturell?

–  Hvorfor det? Hva i all verdens navn og rike, hvor kommer slike vanvittige forestillinger fra?

Kosmo rykker til. Han tåler mye. Men å bli satt i bås, fordi han er nordlending, storkjeftet, snekker eller stortingspresident. Det tar aldri slutt, og ett sted må grensen gå. Og det viser seg at den grensen går akkurat her.

–  Folk må slutte med sånt! Vi må ta folk som de er. Ikke definere en form for kultur som finere enn en annen. Hva skulle vi ha gjort uten dansemusikken? Da kunne vi jo ikke danse? Håpløst! De som liker dansemusikk er like kulturelle som de som går i operaen, fordi de har en opplevelse knyttet til hendelsen. Det går ikke an, det er så bort i natta å plassere folk i sånne båser.

Man rekker akkurat å angre på at man sa noe om opera i det hele tatt, før han lener seg over bordet. Han peker nå, og fortsetter i samme tonehøyde og volum.

–  Og hvem er det? Hvem er det som gjør det? Det er sånne besserwissere som skriver i avisene.

–  Så du gråter deg ikke i søvn over niendeplassen på harrylisten i 2001?

–  De som synes de har vett på alt her i denne verden, og kan plassere folk, de får holde på med sitt. Så har dere noe å fylle avisene med også.

DET ER STILLE på kontoret. Stemningen er ikke like god som den var. Kosmo ser morsk ut.

–  Du?

–  Ja?

–  Er det riktig at du kan rulle en røyk med bare tre fingrer?

–  Ikke nå lenger. Har mistet teken. Jeg røyker filter nå.

 

Eksempel 2: Legge seg «under»

Jeg intervjuet skuespiller Espen Skjønberg. Han er et av de mest interessante menneskene jeg har møtt. Hvis du leser hele intervjuet her, kan du se at jeg sliter ganske mye i starten. Så går det bra en stund, før det raser helt fullstendig utfor. Skjønberg begynner å gråte. Jeg har stilt et frekt spørsmål, og her… Ja, du får nesten lese det selv:

– Jeg har hørt du ei tid ble kalt Nord- Europas slemmeste skuespiller?

– Nehei! På hvilken måte da?

– Hvis du følte folk ikke leverte i prøvetiden, så psyket du dem ut?

Og det er her tida åpner seg som en avgrunn. Skjønbergs øyne fylles av vann. Ansiktet brister i en sorg så … naken og uforvarende. 

– Jeg blir veldig lei meg …

– Jeg beklager, det var ikke meningen …

Det er for seint. Han legger hodet i hånda og gråter, mens han vifter med den andre for å signalisere at han trenger tid.

– Nei, ikke bry deg om meg. Jeg griner for et godt ord. Det er godt å grine.

Kan man forsvinne eterisk hvis man ikke beveger en eneste muskel? Får man sparken hvis man bøller med Norges grand old man? Har jeg en pensjonsplan? Etter tretti milelange sekunder er Skjønberg plutselig tilbake. Smilende. Vi går videre.

Jeg bruker meg selv, men jeg mener det er berettiget for å få fram dynamikken mellom oss i intervjuet. I redaksjonen var det ulike meninger på denne passasjen. Hva synes du? For mye? Passelig? Eller hva?

20 kommentarer

Filed under Uncategorized

Strong enough 2

I går skjedde det igjen – en mannlig trener mente at min drøm om å klare en chin up ikke kunne la seg gjøre. I alle fall ikke før jeg hadde kjøpt ny kalender, gått dramatisk ned i vekt eller blitt semi-proff idrettsutøver.

Og jeg gikk rett ned i kjelleren.

Kanskje det er helt urealistisk, sa jeg ved kjøkkenbordet.

Kanskje jeg bare tabber meg loddrett ut med dette prosjektet.

Treneren min var av en helt annen oppfatning. (Sa jeg at jeg har skiftet trener?). Nå er hun også forbanna. Vi leker ikke butikk. Så hun hentet en strikk. Jeg hentet fram latissimus dorsi, og så gikk vi i gang.

Joda, det er en stund til jeg klarer det helt selv. Men umulig? Oh no!

Og alt dette minner meg om noe jeg vet så altfor godt, men hadde glemt:

  1. Kvinnetrening er fremdeles ikke det samme som mannetrening.
  2. Selv om vi har de samme musklene, er ambisjonsnivået mye lavere for kvinner.
  3. Hvis du tror at det er umulig, da er det akkurat det.
Bare det at vi snakker om chin ups som om det var et umulig og vidløftig mål. Her må vi trekke inn min venn Evolusjon som vitne. Du kan banne på en ting: hvis kvinner ikke evnet å løfte seg over en klippe, eller henge og dingle fra en grein, så hadde vi ikke vært her i dag.
Og av alle naturlige bevegelsesmønstre vi har glemt, er kanskje evnen til å henge fra armene, den som ligger lengst bak i hjernebarken.
Kan du hente fram tanken, kan du hente fram muskelstyrken. Og akkurat dette har en kar som heter Arnold sagt noe klokt om. Han var sånn rimelig god til å bygge muskel. Kos deg med denne videoen. I mellomtiden løper jeg opp på gymmen og sier: unnskyld meg, mister. Men jeg trenger den chin up-stangen. Nå!

9 kommentarer

Filed under Uncategorized

Gjesteforeleser Cher: Du er faktisk strong enough!

En morgen våknet jeg opp og tenkte jeg ville gjøre en chin up.

Det ser enklere ut enn det er. De få gangene jeg har forsøkt, har jeg hengt der som en våt klut, uten engang å få kontakt med muskulaturen. Det var som å rope i skogen uten å få svar. Hallo? Halloooo???

 

Heldigvis lever vi i en verden der alt kan kjøpes for penger. Jeg hyrte en personlig trener. Han fakturerer 650 kroner timen for å gjøre meg sterk nok til å ta en chin up til jul. Omtrent 3300 kroner senere sa han at han ikke trodde jeg kom til å klare det til jul. Sommeren, kanskje. Hvis jeg var heldig.

Sommeren? SOMMEREN???!! Syv måneder frem i tid? 2012 lissom? Whatthe %&$###?

Først ble jeg deppa. Så ble jeg forbanna. Jeg ringte en av Norges sterkeste kvinner. Hun ble enda mer forbanna. Her er et bilde av henne, forresten.

(Ja, det er en bil hun løfter der…)

I: Kikki? Er det fullstendig urealistisk å klare en chin up til jul?

K: Urealistisk? Jeg skal gi deg urealistisk. Det er at en trener forteller deg at du ikke kan klare det. Om jeg så skal trene deg personlig, så skal du få haken over den stangen.

Sa Kikki. Og kjørte ned til Oslo med 3 kilo proteinpulver i baksetet.

Jeg skiftet trener, en liten sprett av en dame som svinger seg i chin up stangen så lett som bare det. Hun er tøff. Hun er tidligere ungdomsskolelærer. Hun tåler dermed…alt.

Så – hvor vil jeg med denne historien? Jeg skriver mye om å sette seg mål. Når du gjør det, står det alltid en fyr på sidelinjen som sier at du ikke kommer til klare det.

Mitt mål er ambisiøst. Jeg har som sagt aldri vært i nærheten av å løfte meg selv. Men er det umulig? Oh no! Umulig hadde vært å si at jeg skulle bli en størrelse O-modell i Paris. Umulig hadde vært å si at jeg vil bli president i USA eller få samme fettprosent som Anna Anka.

Moralen er: Tror du at du klarer det? Innerst inne? Vel. Da er sjansen overveldende stor for at du faktisk klarer det.

Og ikke minst – aldri, aldri betal noen for å fortelle deg at du ikke klarer det.

Nå gir vi mikrofonen til Cher. Det er tross alt hun som sier det best:

 

 

 

 

10 kommentarer

Filed under Uncategorized

Finn din nisje!

Det dummeste du kan gjøre som frilanser, er å markedsføre deg som en potet.

Skriver du alt? Da tenker jeg at ingen av skribleriene dine er spesielt bra.

Er du fotograf og knipser alt fra bryllup til interiør og kattunger? Da tenker jeg at du aldri blir særlig god på noen av feltene.

Hvorfor? Fordi selger du en vare, og den varen er deg selv, da må du også fortelle arbeidsgiverne hva dine kvaliteter er. Å være litt god på alt, har aldri vært spesielt salgsfremmende. Bare se for deg reklameskiltet:

Cola! Sånn helt midt på treet. Godt likt av nesten alle

Det verste er at det jo er sant. Men hadde du kjøpt flasken? Neppe.

Du må finne din nisje. Hva er du best på? Hvilket felt kan du spesialisere deg på?

Eller for å si det som kurslederen på et fullstendig sinnsykt stemme- og meditasjonskurs jeg en gang forvillet meg inn på:

Hva får din indre diamant til å skinne? (blæsh, pysj og pyh! Jeg kan fremdeles lukte den svidde salvien hun viftet med for «å rense energien i rommet».)

Er du best på noe, er det enklere å tenke at du sikkert er god på andre ting også.

Videoen under forklarer denne tankegangen på en utmerket måte. Det gir deg et lynkurs på tre minutter de sikkert bruker 10 vekttall på å lære på BI. Ikke vant til å tenke på deg selv som en entreprenør? Vel. Begynn i dag.

http://ecorner.stanford.edu/swf/player-ec.swf

Hvis lenken ikke virker, tar du bare klipp og lim på denne her:

http://ecorner.stanford.edu/authorMaterialInfo.html?mid=1176

7 kommentarer

Filed under Uncategorized

Og så har me juksa littegrann…

Lurer du på hvordan du skal overleve frilanstilværelsen? Synes du alle andre har peiling på moms og pensjon og satser og gud vet hva? Nå ja. Sånt kommer ikke av seg selv. Frilansboken har samlet alt det viktigste mellom to permer. Les mer om den her!

Du finner også mye nyttig informasjon på Frilansinfo. 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Selvtillitsboost på 84 sekunder

Går du rundt med en følelse av at alle andre er så mye smartere enn deg? Nå har vi litt gla`forskning å slå i bordet med. Denne videoen er inspirert av BI-professor Bård Kuvaas og hans kronikk i Dagens Næringsliv. Den ligger ikke på nett, men du kan lese en mer fyldig versjon her.

Så – rett deg opp i ryggen! Se fremover! Og vit at hvis du innimellom kjenner deg som en idiot – så er du i hvertfall ikke alene!

6 kommentarer

Filed under Uncategorized

Gjesteforeleser Steve Jobs: ta sjansen (selv om du er redd)

«You can’t connect the dots looking forward»

Steve Jobs

I 2007 stod jeg i Akersgata. Jeg hadde akkurat sagt opp en fast jobb og hadde ingenting å gå til, bortsett fra en sterk følelse av at jeg måtte jobbe i avis igjen.

Vel… For å være helt ærlig, var ikke den følelsen heller så veldig sterk akkurat da.

Jeg tvilte. Jeg var redd. Og min påtrengende behov for ekstra sikkerhet og penger i banken var under sterkt press. Lang historie kort – en uke senere signerte jeg en avtale med Magasinet. Fire sider hver lørdag. En heeel, blank intervjuflate. Det er så man kan grine av glede.

Sånne historier er alltid romantiske – i ettertid. Når du ikke vet om du skal skifte jobb, begynne å studere igjen, slå opp med kjæresten, klare å betjene huslånet, skaffe deg hund eller komfyr med induksjon, da er det ikke like greit. 

You can`t connect the dots looking forward.

Det betyr ikke at det du gjør er feil. Kanskje det nettopp er veldig, veldig riktig.

I forbindelse med Apple-gründer Steve Jobs bortgang, så jeg hans fantastiske Stanford-tale en gang til. Han droppet ut av college og fulgte sitt eget interesse. Kaligrafi-kurset han tok, ble grunnlaget for skrift-designet til Mac.

Kortversjonen finner du her:

Men helt ærlig – bør du ta deg tid til å se hele.

5 kommentarer

Filed under Uncategorized

Når surleppene angriper

«The only reason people rain on your parade is because they have no parade of their own.»

-Jeffrey Gitomer

I går fikk jeg en telefon som gjorde inntrykk på meg. En venninne har en drøm. Eller et håp, er det vel mer. Det er et overkommelig mål, men det innebærer at hun tør å gjøre noe de færreste tør. Da hun begynte å fortelle folk om det, var reaksjonene ganske brå. En del folk trengte å fortelle henne hvor vanskelig det skulle bli. Hvor vondt det ville gjøre, og detaljerte skrekkhistorier om de som ikke lyktes.

Til det er det vel bare en ting å si: BULLSHIT!! BUHUUUUULLSHIT!

I 2007 løp jeg maraton. Det var ganske heftig, spesielt fordi jeg syv måneder tidligere aldri hadde jogget før. (Det betyr: aldri jogget uten å spy eller sette meg ned på en stubbe for å røyke).

Jeg hadde en plan. Jeg hadde en fantastisk trener, og jeg hadde en indre driv som for alltid forandret oppfatningen om hva jeg kan og ikke kan klare. Overraskelsen var at slett ikke alle synes det var noe kult. For hvis du trener, trigger du den dårlige samvittigheten til de som ikke trener.

  • Hvis du tjener penger, trigger du de som ikke tjener penger.
  • Er du forelsket, blir alle de med sure koner hjemme enda surere.
  • Hvis du jobber og får resultater, sitter det alltid en surpomp som mener det har kommet for lett.

Betyr det at du skal la være? Skal venninnen min droppe sitt håp, bare fordi noen andre ikke tør? Selvfølgelig ikke. Det er enkelt å si når man stiller det opp slik. Men i hverdagen, når du bare hører surleppene slenger rundt ørene – da er det vanskelig. 

Jeg har allerede bedt om unnskyldning for Will Smith-videoen. Jeg ber på forhånd om unnskyldning for denne. Men når alt kommer til stykket, er det bare en som kan si det med nok drama og innlevelse: Don`t rain on my parade!

14 kommentarer

Filed under Uncategorized

Stilling ledig: administrerende direktør

Et rykte skal ha det til at Facebooks grunnlegger, Mark Zuckerberg, har et visittkort der det står: I`m CEO, bitch!

Sånne ting kan man bare gjøre hvis man tjente 61 milliarder i fjor, eller er toppsjef i sitt eget firma. Som jeg. Eller en av de mange andre som fant ut at det enkleste er å styre butikken selv og starte et enkeltmannsforetak. Jeg får ofte spørsmål om hvorfor og hvordan og om det ikke er skummelt og hva med skatten og alt det der. Så – her er en steg-for-steg guide til løsningen på misnøye med sjefen: bli din egen!

Bilde: En dag på jobben i Tennis Media, her med den skjønne og glitrende dyktige Agnete Brun.

1. Få deg et nummer: 

Å opprette et enkeltmannsforetak er så enkelt at selv jeg klarte det på få minutter. Du går inn på Brønnøysundregisteret, trykker her. Så finner du et herlig navn til bedriften din.  På et punkt blir du bedt om å beskrive foretakets virksomhet. Her er det viktig at du ikke snevrer deg selv for mye inn. Du vet hva du jobber med akkurat nå, men ikke hva fremtiden bringer. Så tenkt stort! Tenk langt frem! Og skriv rundt…

2. Orden i sysakene

Etter kort tid får du et brev fra Brønnøysund med ditt nye organisasjonsnummer. Det lagrer du på mobilen med det samme, så har du det lett tilgjengelig. Du kommer til å trenge det på fakturaer, i kontakt med revisor og myndigheter.

3. Ring til banken

Din firmaøkonomi må være adskilt fra privatøkonomien. Ring banken og opprett en egen firmakonto med et eget bankkort. Opprett også en egen skattekonto. Når du etterhvert tjener penger, setter du av 40 prosent av inntekten til skattekontoen MED EN ENESTE GANG! Ikke etter at du har shoppet sko på nettet. Ikke etter at du har betalt tilbake pengene du skylder din eks eller bestemor. Skattekontoen er hellig! Hold de fettete små nevene dine borte, helt til det er på tide å betale skatten.

4. Moms eller ikke moms – det er spørsmålet

Jeg er journalist og produserer og leverer tekst. Tekst er IKKE momsbelagt. Fotografier, for eksempel, er momsbelagt. Det vil si at alle som selger bilder må sette av 25 prosent moms i tillegg til skatten. Samme regel gjelder her. Ikke tull med momsen! Det betyr selvsagt ikke at fotografer skal tjene mindre enn skrivende. Momsen legges på når du fakturerer arbeidsgiver. I alle fall skal det fungere slik i en perfekt verden. Er det noen fotografer der ute som kan fortelle hvordan dere gjør det?

5. Payback-time – send faktura

Du kan ikke lenger lage fakturaer selv. De skal være nummerert og idiotsikre. Derfor vil revisoren din be deg om å lete opp et av flere fakturasystem som ligger på nett, for eksempel dette.

6. Husk kvitteringene

Nei, nei, nei… Du kan ikke trekke av mascara og høyhælte sko og rødvinsfylla på firmaet. Skatteetaten er en gjeng regelryttere uten særlig sans for humor og lange bortforklaringer. Det du derimot må ta vare på, er kvitteringer til kontorutstyr, arbeidsverktøy, litteratur, representasjon og det de så fint kaller » utgifter til inntekts erhvervelse». Ingen sjampis. Dessverre.

7. Revisoren – din beste venn

Jeg får stressutslett på halsen bare jeg skal logge meg inn på Altinn. Derfor har jeg satt bort hele min økonomi til Frilansregnskap som har spesialisert seg på økonomien til sånne som meg. Du kan selvsagt gjøre ditt eget regnskap. Jeg vet om folk som sier innbitt at det ikke er så vanskelig, hvis du bare vet hvordan. Jeg vet ikke hvordan. Sorry. Det koster noen tusenlapper å slippe. Det er verdt det.

8. Vent til januar

Et nytt år. Da er det på tide å finne frem kvitteringer, fakturaer, telefonregninger og ta turen til revisoren. Har du hørt på Tennfjord og satt av penger på skattekontoen, bør dette være grei skuring. Hvis du er en av dem som kravler rundt på gulvet for å finne kvitteringene du mener du sist så bak sofaen, så ordner det seg sikkert det også. Selvstendig næringsdrivende får skatteoppgjøret først i oktober. Har du revisor, regner de ut hva du skylder lenge før den tid. Da betaler du inn skatt i mai og slipper renter.

9. Lag julebord!

Den eneste gangen det er ok å kline med sjefen. Benytt deg av sjansen!

10. Hvor går du nå?

Det som gjør det så spennende (eller innmari skummelt) å være sin egen sjef, er at du dermed får ansvar for din egen utvikling. Hvor går du? Hvor vil du? Tjener du nok? Er arbeidsoppgavene morsomme? Alt det du tidligere kunne lempe over på en annen, hviler nå på dine skuldre. Bare tenk på det før du sutrer i kantinen. Hvis du ikke liker sjefen du har nå, er det bare en løsning på problemet.

Ansett en ny! Ansett deg selv!


29 kommentarer

Filed under Uncategorized