Tag Archives: Espen Skjønberg

Me me me – bruk av «jeg» i tekst

Å bruke deg selv i teksten, er like krevende som å spille fiolin i fylla. I denne videoen får du fire tommelfingerregler som kan gjøre litt enklere. Og her kommer jaggu noen eksempler også. Here we go!

Eksempel 1: Få fram personlighetstrekk

Skal du selv bli en person i intervjuet, MÅ det ha en grunn. Slik som i dette portrettintervjuet med Jørgen Kosmo. Som du skjønner var utbrudddet som gjorde det nødvendig ikke kalkulert fra min side. Men – det ble morsomt. Det fikk fram en vesentlig side ved hans personlighet, og viktigst av alt – hvor uendelig trøtt han er av å bli satt i bås. For spesielt interesserte, kan hele intervjuet leses her, men du kan også bare hoppe rett til poenget her:

–  Jeg liker opera, men det må være melodiøs opera.

–  Opera? Vi trodde du var mer folkelig enn finkulturell?

–  Hvorfor det? Hva i all verdens navn og rike, hvor kommer slike vanvittige forestillinger fra?

Kosmo rykker til. Han tåler mye. Men å bli satt i bås, fordi han er nordlending, storkjeftet, snekker eller stortingspresident. Det tar aldri slutt, og ett sted må grensen gå. Og det viser seg at den grensen går akkurat her.

–  Folk må slutte med sånt! Vi må ta folk som de er. Ikke definere en form for kultur som finere enn en annen. Hva skulle vi ha gjort uten dansemusikken? Da kunne vi jo ikke danse? Håpløst! De som liker dansemusikk er like kulturelle som de som går i operaen, fordi de har en opplevelse knyttet til hendelsen. Det går ikke an, det er så bort i natta å plassere folk i sånne båser.

Man rekker akkurat å angre på at man sa noe om opera i det hele tatt, før han lener seg over bordet. Han peker nå, og fortsetter i samme tonehøyde og volum.

–  Og hvem er det? Hvem er det som gjør det? Det er sånne besserwissere som skriver i avisene.

–  Så du gråter deg ikke i søvn over niendeplassen på harrylisten i 2001?

–  De som synes de har vett på alt her i denne verden, og kan plassere folk, de får holde på med sitt. Så har dere noe å fylle avisene med også.

DET ER STILLE på kontoret. Stemningen er ikke like god som den var. Kosmo ser morsk ut.

–  Du?

–  Ja?

–  Er det riktig at du kan rulle en røyk med bare tre fingrer?

–  Ikke nå lenger. Har mistet teken. Jeg røyker filter nå.

 

Eksempel 2: Legge seg «under»

Jeg intervjuet skuespiller Espen Skjønberg. Han er et av de mest interessante menneskene jeg har møtt. Hvis du leser hele intervjuet her, kan du se at jeg sliter ganske mye i starten. Så går det bra en stund, før det raser helt fullstendig utfor. Skjønberg begynner å gråte. Jeg har stilt et frekt spørsmål, og her… Ja, du får nesten lese det selv:

– Jeg har hørt du ei tid ble kalt Nord- Europas slemmeste skuespiller?

– Nehei! På hvilken måte da?

– Hvis du følte folk ikke leverte i prøvetiden, så psyket du dem ut?

Og det er her tida åpner seg som en avgrunn. Skjønbergs øyne fylles av vann. Ansiktet brister i en sorg så … naken og uforvarende. 

– Jeg blir veldig lei meg …

– Jeg beklager, det var ikke meningen …

Det er for seint. Han legger hodet i hånda og gråter, mens han vifter med den andre for å signalisere at han trenger tid.

– Nei, ikke bry deg om meg. Jeg griner for et godt ord. Det er godt å grine.

Kan man forsvinne eterisk hvis man ikke beveger en eneste muskel? Får man sparken hvis man bøller med Norges grand old man? Har jeg en pensjonsplan? Etter tretti milelange sekunder er Skjønberg plutselig tilbake. Smilende. Vi går videre.

Jeg bruker meg selv, men jeg mener det er berettiget for å få fram dynamikken mellom oss i intervjuet. I redaksjonen var det ulike meninger på denne passasjen. Hva synes du? For mye? Passelig? Eller hva?

20 kommentarer

Filed under Uncategorized