Tag Archives: intervjuteknikk

Me me me – bruk av «jeg» i tekst

Å bruke deg selv i teksten, er like krevende som å spille fiolin i fylla. I denne videoen får du fire tommelfingerregler som kan gjøre litt enklere. Og her kommer jaggu noen eksempler også. Here we go!

Eksempel 1: Få fram personlighetstrekk

Skal du selv bli en person i intervjuet, MÅ det ha en grunn. Slik som i dette portrettintervjuet med Jørgen Kosmo. Som du skjønner var utbrudddet som gjorde det nødvendig ikke kalkulert fra min side. Men – det ble morsomt. Det fikk fram en vesentlig side ved hans personlighet, og viktigst av alt – hvor uendelig trøtt han er av å bli satt i bås. For spesielt interesserte, kan hele intervjuet leses her, men du kan også bare hoppe rett til poenget her:

–  Jeg liker opera, men det må være melodiøs opera.

–  Opera? Vi trodde du var mer folkelig enn finkulturell?

–  Hvorfor det? Hva i all verdens navn og rike, hvor kommer slike vanvittige forestillinger fra?

Kosmo rykker til. Han tåler mye. Men å bli satt i bås, fordi han er nordlending, storkjeftet, snekker eller stortingspresident. Det tar aldri slutt, og ett sted må grensen gå. Og det viser seg at den grensen går akkurat her.

–  Folk må slutte med sånt! Vi må ta folk som de er. Ikke definere en form for kultur som finere enn en annen. Hva skulle vi ha gjort uten dansemusikken? Da kunne vi jo ikke danse? Håpløst! De som liker dansemusikk er like kulturelle som de som går i operaen, fordi de har en opplevelse knyttet til hendelsen. Det går ikke an, det er så bort i natta å plassere folk i sånne båser.

Man rekker akkurat å angre på at man sa noe om opera i det hele tatt, før han lener seg over bordet. Han peker nå, og fortsetter i samme tonehøyde og volum.

–  Og hvem er det? Hvem er det som gjør det? Det er sånne besserwissere som skriver i avisene.

–  Så du gråter deg ikke i søvn over niendeplassen på harrylisten i 2001?

–  De som synes de har vett på alt her i denne verden, og kan plassere folk, de får holde på med sitt. Så har dere noe å fylle avisene med også.

DET ER STILLE på kontoret. Stemningen er ikke like god som den var. Kosmo ser morsk ut.

–  Du?

–  Ja?

–  Er det riktig at du kan rulle en røyk med bare tre fingrer?

–  Ikke nå lenger. Har mistet teken. Jeg røyker filter nå.

 

Eksempel 2: Legge seg «under»

Jeg intervjuet skuespiller Espen Skjønberg. Han er et av de mest interessante menneskene jeg har møtt. Hvis du leser hele intervjuet her, kan du se at jeg sliter ganske mye i starten. Så går det bra en stund, før det raser helt fullstendig utfor. Skjønberg begynner å gråte. Jeg har stilt et frekt spørsmål, og her… Ja, du får nesten lese det selv:

– Jeg har hørt du ei tid ble kalt Nord- Europas slemmeste skuespiller?

– Nehei! På hvilken måte da?

– Hvis du følte folk ikke leverte i prøvetiden, så psyket du dem ut?

Og det er her tida åpner seg som en avgrunn. Skjønbergs øyne fylles av vann. Ansiktet brister i en sorg så … naken og uforvarende. 

– Jeg blir veldig lei meg …

– Jeg beklager, det var ikke meningen …

Det er for seint. Han legger hodet i hånda og gråter, mens han vifter med den andre for å signalisere at han trenger tid.

– Nei, ikke bry deg om meg. Jeg griner for et godt ord. Det er godt å grine.

Kan man forsvinne eterisk hvis man ikke beveger en eneste muskel? Får man sparken hvis man bøller med Norges grand old man? Har jeg en pensjonsplan? Etter tretti milelange sekunder er Skjønberg plutselig tilbake. Smilende. Vi går videre.

Jeg bruker meg selv, men jeg mener det er berettiget for å få fram dynamikken mellom oss i intervjuet. I redaksjonen var det ulike meninger på denne passasjen. Hva synes du? For mye? Passelig? Eller hva?

20 kommentarer

Filed under Uncategorized

Trøndelag rocks!

For en fin gjeng! Har tilbrakt dagen med redaksjonen i Trønderavisa og snakket om intervjuteknikk og portrett. Blir igjen minnet på hvor sjelden vi journalister deler metode og tips med hverandre. Hvorfor er det sånn? Er litt giret nå, kjenner jeg. Synes jeg lærer noe nytt hver gang jeg foreleser. Trønderavisa minnet meg på hvor viktig det er å være tydelig på premissene for intervjuet. Du kan høre mer om det i videoen «how to- selve intervjuet»

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

How to: skrive ut intervjuet

Jeg har ofte fått meg noen overraskelser når jeg skal skrive ut intervjuet. Som fersk journalist, trodde jeg alltid at de beste intervjuene alltid var de koselige. Det er ikke tilfelle, synes jeg. Eller hva synes du?

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

How to: Selve møtet

Pleier du å komme i trøbbel på sitatsjekken? Se denne videoen. Den sparer deg for mange bekymringer. Ved å være ryddig før intervjuet, slipper du å rydde opp rotet etterpå. Eller hva synes du? Ødelegger det stemningen å lage regler for intervjuet før det engang er begynt?

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

How to: Research

Jeg får mange spørsmål om hvordan jeg helt konkret arbeider frem intervjuene mine. Derfor lager jeg nå en serie som heter How to. Reinspikket metode for de som liker det. I denne videoen forklarer jeg litt om research fasen og hvordan jeg lager en plan for intervjuet. Hvordan arbeider du? Fortell gjerne i kommentarfeltet. Målet må jo være at vi kan lære av hverandre. Så – takk for at du droppet innom Tennfjords sommerskole. På mandag kommer neste del: How to – selve møtet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Tennfjords intervjuskole: Kom deg opp et nivå!

Er det frekt å mene noe om folk du ikke kjenner? Vel, akkurat det er essensen i et portrettintervju. I denne videoen trekker jeg frem de to viktigste tingene du må kunne. Dessverre er det også de vanskeligste. Men har jeg forenklet for mye? Er det andre ting som gjør det gode intervjuet? Hva synes du?

18 kommentarer

Filed under Uncategorized

Lær av de beste: Hallgeir Opedal, Dagbladet

NTB-prisvinner Hallgeir Opedal er kanskje den aller beste portrettøren jeg vet om. Frekkere i penn enn i kjeft, ruver mer i spaltene enn i redaksjonen. For meg er det en ære å få jobbe sammen med ham. Mine damer og herrer: Hallgeirs beste tips kommer her. Han skriver:

Dette fekk meg til å tenke gjennom saker og ting, og då eg hadde tenkt lenge nok, laga eg meg følgande reglar for når det er lov å bruke eg/jeg.

Vi tek dei punktvis:

1. Det må ha ein funksjon/misjon/hensikt.

2. Det må ikkje sjå sjølvopptatt ut.

3. Eg-et må være naivt/dumt/sympatisk. Aldri nedlatende/bedrevitende/selvhevdende.

Altså, ein kan bruke eg når en gjer seg latterleg/morsom på egne vegne. Aldri motsatt.

4. Eg-et må aldri stå i vegen for for budskap/objekt.

Det betyr at om eg føler/tenker/opplever noe, skal det være relevant i forhold til den som vert intervjua.

5. Unngå eg-et om du kan.

Heilt generelt vil eg sei at portrettjournalistikk handlar mykje om sympati og antipati. Føler leseren antipati med journalisten, har han/hun tapt.

Om eg har noen generelle skrivereglar? Ja, det har eg. Fem:

1. Kill all your darlings. Når du leser teksten og tenker: skal eg stryke dette? Så er svaret ja. For regel nummer to er:

2. Det du stryk, kjem du aldri til å angre på.

Aldri! Men leser du teksten igjen om ein månad eller et år, så angrar du på alt du ikkje strauk.

3. Gjer det enkelt.

4. Flyt, fart og rytme.

Teksten skal flyte uavbrutt gjennom hjernen til den som leser. Ord skal lime seg til ord, setningar til setningar. Les høgt, og veksle mellom lange og korte setningar. Lange og korte ord. Og har du tid – leik deg med synonymordboka og tenk bokstavrim.

Det siste punktet, det har eg fått av sjølvaste storoksen, Arve Solstad:

5. Eit intervju er ein styrt samtale, og det er du som styrer. Og det viser seg igjen og igjen: Folk liker motstand og utfordringar.





5 kommentarer

Filed under Uncategorized