Tag Archives: Magasinet

Verdens beste jobb

Selv ikke de gangene jeg turde å drømme skikkelig, skikkelig stort på journalisthøyskolen, trodde jeg at jeg skulle få et eget intervju i Magasinet. Nå er det fire år siden «På tomannshånd» ble lansert. Et dybdeintervju med en person som preger nyehtsbildet og har noe på hjertet, som forfatter Ingvar Ambjørnsen. Les hele intervjuet her.

I disse årene har både jeg og intervjuet utviklet seg. I begynnelsen lignet det mer en mini-portrett, en skisse over menneskets liv. Med årene er jeg blitt mer og mer opptatt av å holde intervjuet så nøkternt, rent og nakent som mulig. Spørsmål og svar. Våge å la ordene stå for seg selv. Minst mulig dill og unødige beskrivelser, mest mulig nerve og tilstedeværelse.

Det er vanskelig. Noen ganger klarer jeg det, andre ikke. Og det er verdens beste jobb. Takk til alle dere som lar meg fortelle historien.

Anne Krigsvoll

Vibeke Hein Bæra

Henriette Steenstrup

Egil «Drillo» Olsen

Advertisements

4 kommentarer

Filed under Uncategorized

Me me me – bruk av «jeg» i tekst

Å bruke deg selv i teksten, er like krevende som å spille fiolin i fylla. I denne videoen får du fire tommelfingerregler som kan gjøre litt enklere. Og her kommer jaggu noen eksempler også. Here we go!

Eksempel 1: Få fram personlighetstrekk

Skal du selv bli en person i intervjuet, MÅ det ha en grunn. Slik som i dette portrettintervjuet med Jørgen Kosmo. Som du skjønner var utbrudddet som gjorde det nødvendig ikke kalkulert fra min side. Men – det ble morsomt. Det fikk fram en vesentlig side ved hans personlighet, og viktigst av alt – hvor uendelig trøtt han er av å bli satt i bås. For spesielt interesserte, kan hele intervjuet leses her, men du kan også bare hoppe rett til poenget her:

–  Jeg liker opera, men det må være melodiøs opera.

–  Opera? Vi trodde du var mer folkelig enn finkulturell?

–  Hvorfor det? Hva i all verdens navn og rike, hvor kommer slike vanvittige forestillinger fra?

Kosmo rykker til. Han tåler mye. Men å bli satt i bås, fordi han er nordlending, storkjeftet, snekker eller stortingspresident. Det tar aldri slutt, og ett sted må grensen gå. Og det viser seg at den grensen går akkurat her.

–  Folk må slutte med sånt! Vi må ta folk som de er. Ikke definere en form for kultur som finere enn en annen. Hva skulle vi ha gjort uten dansemusikken? Da kunne vi jo ikke danse? Håpløst! De som liker dansemusikk er like kulturelle som de som går i operaen, fordi de har en opplevelse knyttet til hendelsen. Det går ikke an, det er så bort i natta å plassere folk i sånne båser.

Man rekker akkurat å angre på at man sa noe om opera i det hele tatt, før han lener seg over bordet. Han peker nå, og fortsetter i samme tonehøyde og volum.

–  Og hvem er det? Hvem er det som gjør det? Det er sånne besserwissere som skriver i avisene.

–  Så du gråter deg ikke i søvn over niendeplassen på harrylisten i 2001?

–  De som synes de har vett på alt her i denne verden, og kan plassere folk, de får holde på med sitt. Så har dere noe å fylle avisene med også.

DET ER STILLE på kontoret. Stemningen er ikke like god som den var. Kosmo ser morsk ut.

–  Du?

–  Ja?

–  Er det riktig at du kan rulle en røyk med bare tre fingrer?

–  Ikke nå lenger. Har mistet teken. Jeg røyker filter nå.

 

Eksempel 2: Legge seg «under»

Jeg intervjuet skuespiller Espen Skjønberg. Han er et av de mest interessante menneskene jeg har møtt. Hvis du leser hele intervjuet her, kan du se at jeg sliter ganske mye i starten. Så går det bra en stund, før det raser helt fullstendig utfor. Skjønberg begynner å gråte. Jeg har stilt et frekt spørsmål, og her… Ja, du får nesten lese det selv:

– Jeg har hørt du ei tid ble kalt Nord- Europas slemmeste skuespiller?

– Nehei! På hvilken måte da?

– Hvis du følte folk ikke leverte i prøvetiden, så psyket du dem ut?

Og det er her tida åpner seg som en avgrunn. Skjønbergs øyne fylles av vann. Ansiktet brister i en sorg så … naken og uforvarende. 

– Jeg blir veldig lei meg …

– Jeg beklager, det var ikke meningen …

Det er for seint. Han legger hodet i hånda og gråter, mens han vifter med den andre for å signalisere at han trenger tid.

– Nei, ikke bry deg om meg. Jeg griner for et godt ord. Det er godt å grine.

Kan man forsvinne eterisk hvis man ikke beveger en eneste muskel? Får man sparken hvis man bøller med Norges grand old man? Har jeg en pensjonsplan? Etter tretti milelange sekunder er Skjønberg plutselig tilbake. Smilende. Vi går videre.

Jeg bruker meg selv, men jeg mener det er berettiget for å få fram dynamikken mellom oss i intervjuet. I redaksjonen var det ulike meninger på denne passasjen. Hva synes du? For mye? Passelig? Eller hva?

20 kommentarer

Filed under Uncategorized

Tennfjords intervjuskole: Det viktigste jeg har lært

Har du også opplevd å gå fra et intervju og tenkt at personen foran deg var alt annet enn du hadde forestilt deg? Jeg tror vi ofte er så sikker på at folk er sin fasade, at vi går glipp av historiene som ligger bak. Er det noen som har overrasket deg?

5 kommentarer

Filed under Uncategorized

Norges best kledde fotograf

Ikke et vondt ord om de svært dyktige folkene jeg har æren av å jobbe med i Dagbladet og Magasinet. Men – de fleste avismenn kler seg som noen dass. Derfor tenkte jeg det var på tide å la dere hilse på unntaket: mine damer og herrer, Mr. Sigurd Fandango.

Første gang vi møttes var på vei til et intervju med Liza Marklund. Fandango stilte med hele sin noe nedslitte bil, full av bøker, en øks og teaterblod. I tillegg fikk vi en punktering, før alt toppet seg da Marklund høflig, men bestemt takket nei til både øks og blod. Men bøkene fikk vi brukt. Han stablet dem opp som en stol til damen, på en myr midt inne i skogen. Jada, bare en vanlig dag på jobben.

Det finnes fotografer som har sluttet å leke. Og så har du sånne som Sigurd. Nyt bildene på bloggen hans. Spesielt videoen fra gutta på Nationaltheatret og en Midtsommernattsdrøm!

1 kommentar

Filed under Ingvild Wedaa Tennfjord, Magasinet, Media