200.000 plater???

Er det ikke litt merkelig at Rita Eriksen kan selge 200.000 plater i Norge, og likevel har så få hørt om henne? Du kan si hva du vil om hype og mediemakt, men i dette tilfellet oppheves platebransjens lover: platen “De aller beste” er en samleplate med Rita og broren Frank Eriksens musikk. Den røk rett inn på VG-listen og lå på topp i tre uker. Ikke et ord i de store avisene, før dette intervjuet. Spørsmålet er: hva skal kulturredaksjonene dekke? Det nye? Det smale? Eller det som selger?

Når det er sagt, må det jo sies: Rita Eriksen trenger kanskje ikke så mye drahjelp. Hun selger uansett.

Hva gjør vi nå?

Are Kalvø takker av etter atten år i “Hallo i uken”. Problemet er bare – hvem skal overta? Kronprinsen, eller kronprinsessen av satire, er ikke-eksisterende. Det ser ut til at norske komikere først og fremst lager vitser om seg selv, sin eks eller sin mor. Den politiske humoren har vært etterlyst før. Da svarte Jonna Strømme at hvis politisk humor hadde vært så morsomt, så hadde sikkert flere holdt på med det. Elina Krantz i Stand-Up Norge svarte at de drev med underholdning, ikke politikk. Og kanskje hun har rett? Kanskje det folk tross alt vil ha etter tre halvlitere ikke er sleivspark om norsk kommuneøkonomi?

Likevel – ting tyder på noe annet. Få komikere er så avholdt som Kalvø. Ingen har flere følgesvenner på Twitter. Ingen har flere trofaste lyttere. Kanskje det bare handler om at mange liker å smykke seg med at de forstår “intelligent humor”. Det begrepet er allerede oppe til diskusjon i debatten under artikkelen.

Kalvø er ikke bekymret over hvem som overtar når han slutter. Helt ærlig? Det er jeg.

Det folk vil ha – egentlig…

Det fascinerer meg å se hvor stort spriket ofte er mellom det som gir status, og det folk faktisk vil ha. Spesielt i min bransje, der hvit middelklasse med en dose studiepoeng er overrepresentert, og vissheten om hva som er god smak gjennomsyrer det meste. En trendforsker sa en gang til meg at ” ingen streber så mye etter å være riktig som middelklassen”.  Det er godt observert.  Jeg er klinkende klar over hva som er det “riktige” kulturkokonsumet. Men for hvem er det riktig?

Charter-Svein er en knallsuksess. En million nordmenn drar på charterferie hvert år. Er det bare en liten klikk i samfunnet som har fått med seg at det er hippere med en studieopphold i Berlin eller vinsmaking i Toscana. Eller kanskje viktigere – er det bare en liten klikk i samfunnet som faktisk bryr seg?

Sveins misjon er denne: vær deg selv. Vær glad. Er det noen som kan være uenig i det?

Er det ikke rart?

Hvordan tiden er så bamhjertig mot noen? Jeg husker da Lisa Ekdahl slo igjennom. Det var sommer, jeg gikk på gymnaset, og ut av hvert vindu i Bergen spilte de sanger fra den samme platen. Da jeg møtte henne forrige uke slo det meg at hun nesten ikke har forandret seg. Hun er blitt 37, men er nesten uforandret. Hun ser fremdeles ut som hun er atten. Jeg ser dessverre ut som akkurat det jeg er… 32. Hva er trikset? Vem vet, inte jag…

Ingenting å gråte for, Friele!!

Homoforkjemper Kim Friele sier hun gråt da hun hørte Nina Karin Monsen mottott Fritt Ord-prisen. Da synes jeg hun tar lett til tårene. Monsen er en kontroversiell dame. Hun provoserer, og det betaler hun dyrt for. Det er få mennesker i norsk offentlighet det er så kostnadsfritt å mene noe negativt om. Nettopp derfor fortjener hun også den prisen. Fordi upopulære meninger alltid koster mer. Du kan fylle Karl Johan med paradetog av mennesker som hyller den nye ekteskapsloven. De trenger heller ikke symbolsk støtte for å fronte den meningen. Jeg er langt fra enig i alt Monsen står for, men jeg støtter helhjertet hennes rett til å si og mene det hun mener. Grattis med prisen!! Her kan du lese mitt intervju med Monsen i Magasinet i fjor.

Er tiden ute for sirkus?

Jan Kjetil Smørdal sin intense kamp for  å holde Agora Cirkus på veien gjorde inntrykk på meg. En ting er det nær umulige regnestykket han må få til å gå opp hver sesong. En annen ting er at det tradisjonelle sirkuset med dyr er rett og slett blitt umoderne.

Men det største problemet – det er kidsa. Ungene som ikke lenger letter på et øyebryn når sirkuset kjører forbi. De som er så mett på underholdning at de knapt nok orker å sette på en dvd til. 

Kanskje tiden er over for sirkus? Kanskje det rett og slett er game over?

Jeg husker selv det var ganske magisk ( og skummelt) å være på sirkus da jeg var liten. Har den fascinasjonen forsvunnet? Er det bare min egen generasjon som puser rundt sirkus-nostalgien med serier som Carnevale, som kjenner en optimistisk iling gjennom kroppen når vi ser vognene komme? Jeg intervjuet Lars Saabye Christensen for en tid tilbake. Også han har en sterk fascinasjon for sirkus. Men om det gjelder i teorien, og ikke i praksis vet jeg ikke.

Brist i hypotesten

Mari Maurstad hevder, som flere andre, at etter fylte førti venter bare roller som bamsemor eller babe. Handlingsrommet kvinner har på en scene, er så uendelig mye mindre enn menns. Egentlig er det bare som Vakker, eller Mor til Vakker man slipper til. Meryl Streep har flere ganger tidligere gått ut og sagt det samme. Men det er en brist i hypotesen. Streep jobber jo. Hun er en  av de kvinnelige skuespillerne som har kunnet velge å vrake i roller. Sist i Mamma Mia. Da var hun ganske riktig Mor til Vakker, men likevel… Og Maurstad er også aktuell med nytt show. Joda, hun har laget det selv. Men teatersjefen tror likevel at mange nok vil se det til at hun får midler til å gjennomføre det.

Er de talsrør for alle kvinnene som bare forsvinner ut i skyggen? Eller lurer det en anelse bitterhet for at man ikke fikk rollen som Nora likevel?

Vel… HELT uinteressant er han ikke

Etter lørdagens portrettintervju med kongeekspert Carl-Erik Grimstad, har ikke reaksjonene latt vente på seg. I debattfeltet på db.no kappes folk nå om å formidle hvor uinteressant de synes Grimstad er. Eventuelt Behn. Eventuelt begge.

Hvorfor kommentere hvis han bare er et stort gjesp? Saken er at vendettaen mellom de to har vært en snakkis i mange uker. Og dramaet har ennå ikke fått sin avslutning.

Er Grimstad en vaktbikkje eller provokatør? Er Behns harme rettferdig eller pompøs? Jeg har ikke svarene, men jeg vet dette: kjedelig er det ikke!

Drittjobbene

It`s a dirty job, but someone has got to do it, er det ikke det de sier? Mens hele medielandskapet omrokkeres og ingen vet i hvilken retning papiravisene beveger seg, misunner jeg ikke Trine Eilertsen jobben. Ingen vet hvordan balansen mellom nett og papir ser ut om få år. Det eneste vi vet, er at det vil være svært annerledes. 

Det som var så fint med å møte henne, er at hun er ærlig. Hun forsøker ikke å pynte på tallene, men snakker på en måte som virker tillitsvekkende, selv når situasjonen er alvorlig.

Å være leder i oppgangstider er noe ganske annet enn å stå ansvarlig for nedbemanninger. En annen dame som har mye interessant å si om det, kommer i På Tomannshånd neste uke.

Men ketchup spiser han ikke…

Gratulerer så mye! Det falt Eyvind Hellstrøm tungt for brystet å miste en stjerne i fjor. Hver eneste avis skrev om nederlaget, og Hellstrøm forsøkte så godt han kunne å forklare. Magasinets intervju med stjernekokken ble ett av de aller mest leste på dagbladet.no i fjor. Da fortalte han tapet blant annet med at det var noen av gjestene som hadde ødelagt stemningen smaksdommerne fra Michelin var innom. Det folk flest hengte seg opp i, var derimot at han tvilte på at folk hadde ketchup i kjøleskapet. Det kan hende folk skryter på seg at de vil ha mer utenriks og debatt i avisene, men det folk virkelig klikket på, var diskusjonen rundt ketchup.