Tennfjords intervjuskole: Den vanskelige skildringen

Hvorfor er det så vanskelig å beskrive folk i portrettintervjuer? Og hvorfor er det ekstra vanskelig å skrive pene mennesker? Tennfjord slår et slag for den edruelige skildringen i denne videoen! Er jeg for streng? Synes du det tvert i mot er for få språkblomster i norsk presse? Jeg vil gjerne ha kommentarer fra deg.

Tennfjords intervjuskole: penn vs tape

Synes du opptaker bare skaper merarbeid? Er du speedy gonzales med skriveblokken, og synes blikkontakt er overvurdert? Jeg vil gjerne høre andres erfaringer!

Norges best kledde fotograf

Ikke et vondt ord om de svært dyktige folkene jeg har æren av å jobbe med i Dagbladet og Magasinet. Men – de fleste avismenn kler seg som noen dass. Derfor tenkte jeg det var på tide å la dere hilse på unntaket: mine damer og herrer, Mr. Sigurd Fandango.

Første gang vi møttes var på vei til et intervju med Liza Marklund. Fandango stilte med hele sin noe nedslitte bil, full av bøker, en øks og teaterblod. I tillegg fikk vi en punktering, før alt toppet seg da Marklund høflig, men bestemt takket nei til både øks og blod. Men bøkene fikk vi brukt. Han stablet dem opp som en stol til damen, på en myr midt inne i skogen. Jada, bare en vanlig dag på jobben.

Det finnes fotografer som har sluttet å leke. Og så har du sånne som Sigurd. Nyt bildene på bloggen hans. Spesielt videoen fra gutta på Nationaltheatret og en Midtsommernattsdrøm!

Hvordan bli McDreamy!

Jeg ser at det er noen av dere som har lett etter dette kåseriet. Legger det ut en gang til. Og selv om det ikke er Valentines day, så er det alltid en god grunn til å minne mannfolk på at det er helt ok å kjøpe roser og konfekt. Enjoy!

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/338009

Hva sier dere? Var det for svulstig å dra på med Boys II Men?

Flere kåserier her:

Tid for Tænnis

På jobb i Napoli

På jobb i Napoli, originally uploaded by tennfjord.

I går var jeg på fotojournalist-utdanningen og foreleste sammen med fotograf Linda Næsfeldt. Hun er, ikke bare en av Norges beste fotografer, men også en av de aller hyggeligste. Sammen tråler vi verden og lager en fotodokumentar om fotball. Her er vi på plass i Napoli.
For å se mer av Lindas bilder, gå inn her:
www.lindanaesfeldt.com
I mellomtiden krysser jeg fingrene i spenning for å se hva hun har vunnet i Årets Bilde.

Fuck åpne spørsmål!

Kall det giverglede. Kall det galskap. Men i 2010 er gode råd helt gratis. Hver uke legger jeg ut mine beste tips til å bli en bedre intervjuer.

På tide å kaste den klassiske “hvem, hva, hvordan, hvorfor” ramsen.

Hvis du leser pensumbøker i intervjuteknikk, kan det virke som om hele intervjuet avhenger av om du stokker ordene dine helt, helt riktig. Hele bøker er viet til temaet åpne vs lukkede spørsmål. Med fare for å få halve journalistutdanningen på nakken her…

Måten du stiller spørsmålet på, er ikke alltid så viktig.

Vi kan være enige om noen ting:

• Du kommer mye, mye lenger i et intervju ved å faktisk stille spørsmål og ikke bare slenge ut påstander.
• Det hjelper å ikke snevre inn spørsmålet for mye
• Folk må alltid få fortelle mest mulig selv

Men når det er sagt, faller hele intervjuet i dass om du formulerer deg feil? Ikke i avis. Ikke på nett. Og veldig, veldig sjelden på tv eller radio.

Intervjuer har nesten alltid form som en samtale. Og som i alle samtaler, teller kroppsspråk, kontakt, nærvær og nerve mye mer enn de faktiske ordene som sies. Å få folk til å åpne seg avhenger av dine personlige egenskaper i langt større grad enn den grammatiske oppbygningen av setningene dine.

Jeg bruker noen timer i uken på å høre på opptak av intervjuer jeg har gjort. Ofte er spørsmålene mine klønete. Noen ganger er de ikke engang hele setninger. Men jeg er på! Og jeg er helt tilstede i samtalen. Predikantene av åpne spørsmål vil ha deg til å tro at et intervju er en helt annen sjanger, løsrevet fra måten vi kommuniserer på i hverdagslivet. Det er det selvsagt ikke.

Eller hva mener du?

Tennfjords intervjuskole, del 2

Kall det giverglede. Kall det galskap. Men i 2010 er gode råd helt gratis. Hver uke legger jeg ut mine beste tips til å bli en bedre intervjuer.

Ingen liker et rævhål

Da jeg begynte som intervjuer, hadde jeg bakgrunn som nyhets- og krimjournalist. Mitt forbilde var gutta som filleristet finanskjendisene og svarte med enstavelses-ord hvis du møtte dem ved kaffemaskinen. Det er mye fint med å være revolverjournalist, men jeg kan love deg en ting: det får ikke folk til å snakke om følelser.

Og i personintervjuene, er det nettopp følelsene vi er på jakt etter. Prinsippet er enkelt. Hvis du vil at folk skal  åpne seg. Hvis du vil at de skal dele noe med deg de ikke allerede har delt med journalisten fra VG Helg (urk…), så må intervjuobjektet ha tillit til deg. Tillit til at du kan forstå, og at du kan forvalte det de sier på en skikkelig måte.

Ingen liker et rævhål, enten du møter dem privat eller i en intervjusituasjon. Tenk etter selv. Sist du møtte en sånn glattsleiket, ekkel fyr på fest, ville du åpne deg og fortelle hvordan du egentlig har det? Sånn innerst inne?

Men så kommer utfordringen: å ikke være et rævhål, betyr heller ikke at du skal være venninne. Ikke bare er det uetisk å bli det. Det er også en bedrag, fordi intervjusituasjonen er så skjev. De forteller alt. Du forteller ingenting.

Det holder i massevis å være proff. Det vil si: godt forberedt, åpen og nysgjerrig. Tar du opp intervjuet på tape, kan det være nyttig å høre etter hvordan du selv virker. Er du for varm? Bygger du opp under en relasjon som ikke eksisterer? Eller går du for hardt ut? Jeg er personlig en stor tilhenger av frekke spørsmål, men selv de kan stilles på en mer eller mindre respektfull måte.

Laktmustesten er som følger: hadde du delt noe om du hadde møtt deg selv?

Tennfjords intervjuskole Del 1

Kall det giverglede. Kall det galskap. Men i 2010 er gode råd helt gratis. Hver uke legger jeg ut mine beste tips til å bli en bedre intervjuer.

Skap jevnbyrdighet

Jeg har tenkt og tenkt. Hva er den viktigste, enkeltstående årsaken til at det finnes så mange dritkjedelige og totalt likegyldige personintervjuer? Skriver journalistene dårlig? Niks. Jeg synes det finnes mange glitrende skribenter. Noen så glitrende at de står i veien for seg selv (mer om det i del 2 av Tennfjords intervjuskole). Er kjendisene for kjedelige? Niks. Riktignok er vi et lite land, men så lenge vi har Ari Behn og Jan Thomas, har vi nok å gå på. Så hva er det? Som sagt. Jeg har tenkt. Jeg tror det er det er den gode, gamle autoritetsrespekten.

Ikke misforstå. Du blir aldri lenge i jobben hvis du ikke har respekt for folk du møter. Det jeg snakker om er den krypende autoritetsrespekten. Den som bygger opp under forestillingen om at statsråden er gud, og du bare er en liten dritt. Hvis du tenker det, skinner det igjennom teksten din. Det gjør det også hvis du er hemmelig forelsket i personen du intervjuer.

… sier Marit Larsen og legger de små hendene mykt rundt tekoppen. Hun trekker beina oppunder seg og kryper opp i lenestolen. Nesten som en katt.

Phøy og phøy. Både det å plassere seg over, eller under, intervjuobjektet skaper altså en ubalanse som det sjelden, eller aldri kommer noe godt ut av. Tenk over det: hvor plasserer du deg i forhold til den du intervjuer?

Er det en ting jeg har lært de siste årene, så er det følgende: folk er folk. Uansett hvor fremgangsrike de er. Uansett hvor pene de er på tv, eller hvor flinke de er til å tjene penger. Folk er folk. Det betyr at de også blir usikre og nervøse. De står også foran speilet og lurer på hva i all verden de skal ha på seg. Og sjansen er ganske stor for at de synes det er litt nervepirrende å bli intervjuet av deg.

Så – ta deg sammen. Se deg selv i speilet og si: vi er jevnbyrdige. Folk er folk.

I´m back!

Etter å ha vært hjemme i seks måneder med denne lille karen, begynner jeg å jobbe igjen i dag.Beklager den labre aktiviteten det siste halvåret, men ja… jeg har hatt hendene fulle. Har savnet å skrive og gleder meg veldig til å ta fatt igjen, selv om arbeidstiden nå, av praktiske grunner, må være helt umenneskelig tidlig. Litt røde øyne fremover altså… Vi sees i spaltene!

200.000 plater???

Er det ikke litt merkelig at Rita Eriksen kan selge 200.000 plater i Norge, og likevel har så få hørt om henne? Du kan si hva du vil om hype og mediemakt, men i dette tilfellet oppheves platebransjens lover: platen “De aller beste” er en samleplate med Rita og broren Frank Eriksens musikk. Den røk rett inn på VG-listen og lå på topp i tre uker. Ikke et ord i de store avisene, før dette intervjuet. Spørsmålet er: hva skal kulturredaksjonene dekke? Det nye? Det smale? Eller det som selger?

Når det er sagt, må det jo sies: Rita Eriksen trenger kanskje ikke så mye drahjelp. Hun selger uansett.