Det magiske kvarter

I dag fikk jeg en utrolig hyggelig mail! Hege skriver:

Mulig du ikke husker petiten du skrev for - igjen
mange år siden - "Det magiske kvarter" - noe av det beste, sanneste,
morsomste og mest tankevekkende jeg ( og mange av vennene mine har
lest ). Den henger i gulnet og utklippet variant på kjøpeskapsdøra mi.
Forsøkte å lete på bloggen din for å se om du har den digitalt, men
fant ikke. Vet du hvilken jeg mener? I såfall har du den digitalt?

Oh yes, Hege! Jeg vet hvilken du mener. Og etter et dypdykk i arkivet, fant jeg den frem igjen. I dag er en sånn dag der jeg har altfor mye i kalenderen og altfor lite tid. Pust, pust. Du trenger faktisk bare et kvarter.

 

 

Nesten alle snakket om det på journalisthøyskolen.

Det summet nesten, alt pratet om Den Store Romanen. Selv om de færreste av oss hadde publisert noe som helst, bortsett fra noen spalter til studentavisa, så var flere overraskende frimodige i troen på vår egen kompetanse. Vi skålte i rødvin, og var skjønt enige om at norsk litteratur var tannløs og navlebeskuende, og at publikum lengtet etter oss. Eh, eller Den Store Romanen. En av mine studiekamerater gikk lenger. Han utelukket ikke at hans bok også ville bli filmmanus, siden også den bransjen tørstet etter ekte talent. Sju år seinere har han ikke utgitt noe som helst. Ingen av oss andre heller. Men det var ei jente i mitt kull. Hun gikk hjem litt tidligere fra de fuktige festene og satte seg for å skrive. En time. Hver eneste dag. Noen dager, da hun hadde skrivesperre, stirret hun bare inn i skjermen. Andre dager var det som om ordene bare rant ut av henne. Mens papirbunken vokste, sa hun ingenting. Hun holdt faktisk kjeft helt til forlaget sendte henne et prøveeksemplar. Da inviterte hun noen få på sjampis, og fortsatte å skrive. Fem romaner seinere blir hun fremdeles møtt med overbærende blikk fra gutta. Kjekt at hun skriver, lissom. Men er det virkelig stor kunst? Kan man kalle det Den Store Romanen? Niks, det kan man ikke. Norge tørster fremdeles. Mesterverket kommer, de skal altså bare få fingeren ut og skrive den først.

Å gidde og gjøre det. Egentlig koker spørsmålet om framgang ned til de ordene. Joan Bolker mener alt er mulig. Faktisk trenger du bare etkvarter. Boka hennes forklarer hvordan du kan skrive en doktorgradsavhandling på femten minutter daglig. Ja visst, det kommer til å ta tid. Laaang tid. Men et kvarter om dagen er ganske mye mer enn ingenting. Et kvarter om dagen får jobben i det minste gjort.

Danskene har et uttrykk jeg liker: Litt vil også noe. Det gir et skulderklapp til alle dem som ikke evner alt, men som likevel forsøker. Som sier at litt får holde. Alt er tross alt bedre enn ingenting. Trimdama Kari Jaquesson er dronningen av de som i det minste forsøker. Når du ligger som et slakt på sofaen og ser morgentrøtte trimmere på frokost-TV gi tre minutter til rumpemusklene, er det lett å trekke på smilebåndet. Men det er tre minutter mer enn dine rumpemuskler får.

Hva kan du utrette på et kvarter? Vel. Femten minutter kan gi deg en doktorgrad på sikt. Du rekker en kjappis med partneren din. Det kan gi deg fabelaktige armmuskler på bare to måneder. Et kvarter er nok til å pløye gjennom videregående pensum i biologi, ta et fag på deltid, lære ungen din å skrive, ta internettkurs i magedans, lage middag uten giftstoffer, puste. En dag reiste jeg meg fra sofaen og begynte å løpe. Jeg hadde aldri løpt før. Min sportslige karriere hadde tidligere bestått av spede forsøk på å sabotere gymtimene, eller stå på et hjørne og røyke sigaretter. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men en dag var det altså slutt. Sju måneder seinere løp jeg maraton.

I ettertid er det dette spørsmålet jeg får oftest: Kan alle gjøre det?

Alle kan gjøre det. Spørsmålet er bare om du gidder. Det er det som står mellom gutta på journalisthøyskolen og Den Store Romanen. Orken. Det lille puffet som kreves for å slutte å zappe, og faktisk begynne å skrive. Et kvarter er lite. Det virker så ubetydelig at det aller enkleste er å la være. Men det er magisk. Og litt vil også noe.

Har du en plan F?

I banken har jeg en konto med to månedslønner på. Det er mine fuck you-penger.

For selv om jeg elsker jobben min dypt og inderlig, så er ikke arbeidslivet lenger sånn at jeg stoler på at det finnes en gullklokke i andre enden. Og de pengene gir meg armslag til å kunne si fuck you hvis  innsparingene kommer, eller noe annet uforutsett skjer.

Men vel så viktig for sjelefreden er dette: har du en fuck you-plan?

Hvis jobben din forsvinner i morgen, hva gjør du da? Jeg har brukt myyyye tid på å bekymre meg for den typen problemstillinger.

• Før jeg ble vikar, var jeg livredd for ikke å få en jobb.
• Da jeg fikk vikariat, var livredd for ikke å få det forlenget.
• Da vikariatet ble forlenget, var jeg livredd for ikke å få fast jobb.
• Da jeg fikk fast jobb, var livredd for å gå glipp av sjanser.

Så  ble jeg frilanser og sluttet å være avhengig av andre for å skape den karrieren jeg ønsker meg. 

Jeg har en fuck you- plan. Jeg har to faktisk. Det er jobber som jeg virkelig kunne tenke meg å prøve, hvis jeg ikke lenger er journalist.

En fuck you-plan er minst like angstdempende som valium. Forskjellen er denne:

Her er det du kan si til sjefen hvis du IKKE har fuck you-penger og fuck you-plan:

Hvis du derimot har fuck you-penger, kan du kjøpe deg en rosa dress, hyre inn et lekkert band og si fuck you så det skikkelig swinger av det:

Året uten TV

Hipp hipp! Et år er gått og TV står fremdeles i boden. For deg som trenger en oppfriskning, var det altså i januar i fjor at jeg tok en ganske drøy og skremmende beslutning. TV måtte ut. Hvis jeg for alvor mente at jeg heller ville lese flere bøker og være mer med venner og familie, så måtte noe ut. Og det ble altså den urgamle tjukkskjermen med fjernkontroll for svaksynte. Her er et lite tilbakeblikk:

januar

►

Og i dag var jeg hos Norgesglasset- journalist Ragnhild Sleire Øyen i NRK og snakket om hvordan året har vært. Skru opp lyden, og hør om mer om det her:

Året uten TV

Konklusjonen?

Vi har foreløpig ingen planer om å hente boksen tilbake, men den er ikke bannlyst for alltid. Vi får vurdere det igjen til neste år. Men enn så lenge er det hasta la vista, baby.

God morgen, Norge!

Og god morgen, Tennfjord, som etter en interessant natt med to unger med jetlag, nærmest sjanglet inn til TV2 på Karl Johan. Jeg snakket om effektivitet, og hvordan organisere jobbhverdagen sin litt bedre. Det har jeg både skrevet og snakket om før, du kan blant annet lese litt her og her.

For meg handler effektivitet i hovedsak om tre viktige ting:

1. Vit hvor du skal (ditt overordnete mål)

2. Konkretiser arbeidsoppgavene dine

3. Og når du jobber, så må du faktisk jobbe.

Og nei, det gjelder ikke hvis du sjekker Facebook og mailen din hvert femte minutt. Du jobber heller ikke om du drikker kaffe og snakker med koselige kollegaer om ting som kanskje kan tolkes i en slags faglig retning.

Så – hva gjør du? Hvis du sitter i kontorlandsskap og telefoner piper og folk sier hei og du egentlig har mer lyst til å skravle enn å jobbe?

Finn fram jobbehatten. Jeg har en jobbehatt. Den ser slik ut:

Når jeg har den på, er det som å henge opp et “Ikke forstyrr” skilt. Alle vet at det betyr ingen små beskjeder. Ingen kaffepause. Bare jobb.

Og når jeg ser den lille pelsranden over øyenbrynene, blir også jeg minnet på at nettaviser og skattelistene får vente.

Jobb er jobb. Jobbhatt er jobbhatt.

Ikke jabb jabb jabb. Just do it.

Bli mer effektiv – og slutt med noe

2 januar – datoen folk fortsatt tror de skal gjennomføre nyttårsfortsettene sine.

Hvis du er en av de som sverget i sjampisrus at 2012 er året du skal gå ned i vekt, bli en bedre kjæreste, male akvarell med ungene, endelig lære deg å spille Til Elise på piano i tillegg til å kickstarte den lavkarbo-kuren, bake alt brød selv og lese flere bøker, så skal ikke jeg sprekke ballongen for deg.

Jeg vil bare at du smatter litt på denne setningen:

Hva hvis 2012 blir året du slutter med noe?

Hm…

Jeg kjenner ikke en kjeft som har for mye fritid. Folk fylt av gode intensjoner og sprengte kalendere, er det derimot massevis av. Å prøve å gjøre for mye, resulterer i at du ikke får gjort noe skikkelig bra. Halvgjorte oppgaver gir deg dårlig samvittighet som gjør deg stresset som gjør deg ulykkelig.

Det betyr at du må velge. Det er vanskelig å velge. 

2 januar i fjor tok jeg konsekvensen av det og satte tv inn i boden. Der står den fremdeles. Hvordan det tv-løse året har gått, får du høre mer om i morgen. Men jeg kan si at jeg har fått meg noen solide overraskelser. I mellomtiden kan du jo tenke litt på det.

Hva kan du slutte med som vil frigjøre tid til det du ALLER HELST vil bruke tiden din til?

Siste dag i mammaperm!

Shit! Det gikk fort. Men i morgen er det ut av joggebuksen og inn i arbeidslivet igjen for Tennfjord. Jeg kommer omtrent til å se ut sånn som dette her, tenker jeg:

 

Apropos Melanie Griffith, så kom jeg over denne legendariske scenen fra filmen “Working girl”. Så hvis du føler deg litt shabby og litt lurvete i filten i dag, så kan du se dette klippet og huske to ting:

1. Det er teoretisk mulig å hanke inn en hunk som Antonio Banderas selv om du ikke akkurat er Elle the Body selv.

2. Du kan komme ganske langt karrieremessig selv om du ikke er nummer 1. Eller 2.

Enjoy!

 

 

Juledrøm: Lev av talentet ditt

Dette er Lisa Aisato.

I sjuende klasse skrev hun en stil der hun sa at det hun aller helst ville gjøre når hun ble stor, var å tegne og illustrere bøker.

Tegninger som for eksempel denne:

 

Men i 2008 satt Lisa i en butikk på Grünerløkka, som kanskje verdens dårligste daglig leder. Hun håpet det ikke skulle komme kunder inn i butikken, slik at hun kunne tegne i fred bak disken.

- Så hva gjorde at du turde å hoppe?

- Det var mannen min, Einar, som ga meg et spark bak. Han sa jeg skulle si opp jobben for å satse på tegningen. Vi kan leve av en lønning, sa han. Det sparket trengte jeg veldig.

- Hvorfor?

- Fordi det er skummelt å ta skrittet fullt ut og gi opp den faste inntekten. Men har du en fulltidsjobb, får du ikke til noen ting heller. Jeg var så sliten etter jobb at jeg måtte la andre muligheter gå fra meg.

Da Einar fylte 30 år, laget Lisa en bok til ham. Han sa den var så fin at hun burde gi den ut. Det fikset Gyldendal, og nå kan du kjøpe “Til min elskede” i butikkene.

Eller du kan lese “Odd er et egg” og “Mine to oldemødre” som sikret henne Bokhandelens barnebokstipend tidligere i år. Hver uke kan  du se illustrasjonene hennes i Jesper Juuls spalte i Magasinet.

- Jeg vil at folk skal føle det jeg tegner. Inderlighet er et nøkkelord. Nå tror jeg mange illustratører synes inderlighet er litt harry. Det er ikke in. Men jeg forsøker å gjøre ting annerledes.

- Kunne du leve uten å tegne?

- Ja, hvis jeg hadde noe annet som kunne fylle det rommet. Jeg ser på meg selv mer som en håndverker enn som en kunstner.

Juledrøm: Aldri reise hjem fra ferien

Det er jul. Det er tid for store ønsker. I serien “Juledrøm” skriver jeg om folk som turde å drømme, turde å hoppe – og nå lever superkule og morsomme jobbliv. NB! Ikke en fast jobb i sikte!

Dette er frilansjournalist Ellen-Beate Wollen. 

Og dette er hennes mandelgård i Spania.

Egentlig var gården et feriehus. Men en dag tenkte hun og familien at de kanskje ikke trengte å reise hjem igjen. Kanskje hun bare skulle si opp jobben og begynne å frilanse. Men kan man gjøre det? En norsk frilanser i et norsk marked – i Spania?

Jajamensann. Visst søren kan man det. Eller hva, Ellen- Beate?

- Det beste er at jeg ikke har hatt en eneste stresset morgen de siste fem årene. Ikke har jeg hatt en eneste søndagsnevrose heller.

- Hva er søndagsnevrose?

- Det er når du kjenner at du gruer deg til å gå på jobb mandag morgen.

Ellen- Beate gjorde noe lurt. Hun valgte å spesialisere seg. (Les mer om hvordan du gjør det her)Etter mange år som journalist og redaksjonssjef i Aller-konsernet, bla annet tre år i bladet “Puls”, så hadde hun en spisskompetanse på helse og mat som ga henne et uvurderlig konkurransefortrinn.

- Jeg ville spesialisere meg. Det finnes så mange all round-frilansere. Men jeg ville bruke interessen min for mat og helse, og bli god på noen få ting.

I 2009 kom boken, og bloggen, “Hannahs hage”.

I 2011 kom “Nordisk diett” i samarbeid med Jeanette Roede.

- Hva savner du?

- Jeg savner ikke fast jobb, men det hender det kan bli litt ensomt. Det hadde vært fint med kollegaer å drodle med. På den andre side er jeg langt mer produktiv nå. Jeg har veldig gode dager.

- Hva var du redd for?

- Å ikke klare meg økonomisk. Jeg har tenkt at det ikke går, men så plutselig løsnet det. Og nå har jeg altfor mye å gjøre.

- Du?

- Ja?

- Dyrker du egentlig mandler?

- Jaja. Vi har hundre mandeltrær. Og vi produserer naturvinen Alma de Almorqui som kan bestilles på Vinmonopolet.Men det er ikke det vi lever av.

Juledrøm: Bli en (bestselgende) forfatter

Det er jul. Det er tid for store ønsker. I dag sparker jeg i gang serien “Juledrøm”. Den handler om folk som turde å drømme, turde å hoppe – og nå lever superkule og morsomme jobbliv. NB! Ikke en fast jobb i sikte!

Dette er Renate Nedregård. Hun var utenriksreporter i TV2. Det hadde hun drømt om siden journalistutdanningen i Volda. Men – Renate hadde også en annen drøm som nesten ingen visste om. Hun ville bli forfatter. Da TV2 nedbemannet og la sluttpakker på bordet, tok Renate en sånn, pustet støv av drømmen og satte seg ned foran datamaskinen.

I februar 2011 kom boken “Mirakel” ut. Og så fulgte en drøss av gode kritikker, skoleturneer og intervjuer.

Nå er boken også oversatt til svensk. Og tidligere denne uken, kunne du se den på utstilling i Akademibokhandeln i Stockholm.

Jeg vet hva du tenker: bare fordi Renate klarte det, er det ikke sikkert jeg klarer det. Neida. Det er ikke sikkert. Men tenk hvis! Tenk hvis du klarer det! Og det er din bok som de lager pyramide av i juleutstillingen på Tanum neste år.

Juledrømmer går i oppfyllelse, sant du vet det? En ting er i alle fall helt sikkert – det blir ikke bok av å ikke prøve. Eller hva sier du, Renate?

- Jeg har ett råd jeg alltid prøver å følge selv: det er lov å gjøre det man liker å gjøre. Du kan faktisk jobbe med det du har lyst til. Først da klarer du å legge det engasjementet i det som gjør at det blir bra.

- Har du aldri angret på at du forlot en fast jobb?

- Å joda, mange ganger. Men det varer aldri lenge. Det er litt som å slå opp med en dårlig kjæreste. Det kan hende du savner tryggheten, selv om du vet det er et dårlig valg å gå tilbake.

- Hadde du trodd boken skulle bli en så stor suksess?

- Jeg tenkte aldri lenger enn at jeg skulle skrive en bok. Bare det å bli antatt,var mer enn jeg hadde drømt om. At den i tillegg selger bra og får masse oppmerksomhet hadde jeg aldri trodd.

- Har du noen tips til andre?

- Jeg hører ofte folk som sier de gjerne skulle ha skrevet en bok. Det er bare å gjøre det. Rett og slett.

Me me me 2 – VG møter Breivik

Det kan være tungt for en Dagbla`journalist å bli slått av VG. I dag er en sånn dag. Som du ser av videoen “Me me me” under har jeg knotet sammen noen regler for når du som skribent kan, og ikke kan bruke deg selv i teksten.

Du ser jeg leter litt etter ordene.

I dag er jeg stum. VG er på saken. De er aktuelle, som alltid. De har tatt bruken av seg selv i tekst til et nytt nivå. Les hele saken om hva VG-journalistene føler etter fengslingsmøtet her, eller hopp rett til karamellene her:

- Har har noe med øynene. Jeg vet ikke om det er sjela hans som kommer frem med øynene, men det er det noe som … Han virker som en veldig fin person, men det er noe med blikket hans som (… )det et er noe der, med blikket, sier tegneren Harald Nygård.

- Han så rett på meg flere ganger. Det er alltid spesielt når noen ser deg rett i øynene. Kommentator Anders Giæver.

Jeg synes også det er spesielt, Anders. Takk for sist, forresten ; )

- Nokså umiddelbart etter at han satte seg ned, snudde Breivik seg og så rett på oss fra VG. Vi satt bare noen meter fra ham. Det var spesielt å være så nær ham. Krimjournalist Jarle Brenna.

- Da Breivik får ordet og begynner å snakke er det som om sansene mine kobles ut. Jeg sliter med å høre hva han sier, men jeg tenker at stemmen er feminin og at han fyller rommet med uvante ord. Krimjournalist Marianne Vikås.

Nedda, nedda. Ikke ferdig. Hvor mange hadde de på jobb der egentlig?

- Det var vanskelig å notere, både på grunn av dårlige lydforhold og på grunn av de enorme forventningene. Journalist Gordon Andersen.

- Jeg snakket med journalister etterpå som sier at de også opplevde et slags sort hull etter at han hadde snakket: De husket ikke hva han hadde sagt, eller hvordan han hadde sagt det. 

Mer fra Gordon på den sterkt undervurderte sjangeren “journalist intervjuer journalist”.

 - Han var veldig opptatt av å rette på mansjettknappene, slik at de blir rette til jakken,

skriver politisk redaktør Hanne Skartveit. Journalist Dennis Ravndal var også på jobb:

- Den litt lyse stemmen, bruken av fremmedord og den kverulerende tonen var ingen overraskelse.

Marius Tetlie leder gruppen med journalister VG har satt ned for å arbeide med terroraksjonen mot Norge 22. juli. Også han fulgte fengslingsmøtet mandag.

- Han fremsto velfrisert og velkledd. Hans stemme var litt feminin og han hadde vestkantdialekt, sier Tetlie.

Jammen, hallo hallooo!! Hvor mange folk var der egentlig? Kan ikke vi også få sånne ressursser, Markussen? Pliiis?

- Da han fikk ordet, ble jeg overrasket over den tynne stemmen hans. Journalist Morten Hopperstad.

Kanskje det var nødvendig. Det virker som hukommelsessvikt var et utbredt fenomen denne ettermiddagen:

Flere journalister har forklart at de synes det var vanskelig å få med seg hva som ble forklart i rettssalen.

- Jeg ble helt satt ut og fikk problemer med å notere hva han forklarte dommeren.